Ser nå at siste innlegg var etter Hawaii.......
Siden den tid har verden sett litt annerledes ut. Ikke sånn generelt sett sikkert, men for meg har den, i litt navlebeskuende perspektiv sett litt annerledes ut. Ikke bare sånn helt bokstavelig, i form av at navlen har flyttet seg noen centimeter utover! men i form av at det har vært vanskelig å finne motivasjon til å gå på en ny sesong. Etter en sesong der det meste gikk min vei, så var det vanskelig å gå på like tøft mot neste sesong. Ukene gikk, og motivasjonen var ikke tilstede. Forberedt på det, men antok at den ville komme tilbake etterhvert. Og det har den nå omsider gjort, det tok bare litt lenger tid! Endelig!!
Enkelt mål for neste sesong: Målet er oppnå Hawaii kvalifisering igjen! Og også denne gangen skal kvalifiseringsfosøket finne sted i Zürich. Målet der er 9:15:00 dersom forholdene er bra. Dette er nok også ganske sammenfallende med det som kreves for Hawaii plass. Hvordan jeg skal greie det er jeg enda litt usikker på. Men målet for syklingen er under 5 timer, og med ca. 5 min skiftetid, samt 3:09 på maratonen forrige gang, så blir det bare drøye 60 min igjen til svømmedelen... Vel, vel. Greit å ha mål, men akkurat nå har jeg mer tro på at det er lettere å kutte enda flere minutter på sykkeltiden, enn det er å kutte 3-4 min på svømmingen. Time will show.
Ah,fint å gjenoppdage at motivasjon følger etter målsettinger!
mandag 12. desember 2011
torsdag 13. oktober 2011
IM Hawaii 2011
Jeg lyktes altså i å kvalifisere meg et år før "planen." Ikke det at jeg ikke prøvde veldig hardt på å kvalifisere meg i år også, men alt tilsa at 2012 var noe mer realistisk. Men altså et bortimot optimalt løp i Sveits, med en maraton nesten over evne gav meg en tur til "den store øya" allerede i år. Nok om det..
Det manglet ikke på spøkefulle utsagn fra støttespillere som gjerne ville være "support" på Hawaii og få seg en fin ferie. Men ingen som fortjente det!(he, he) De som fortjente det derimot var familien min. Det har liksom vært en felles forståelse, og en del av avtalen at dersom jeg kvilfiserte meg for Hawaii, så skulle vi reise nedover alle fire. Og jeg har sagt at jeg aldri kom til å reise til Hawaii om jeg ikke kunne dra som VM-deltager! Jeg har derfor også det siste året ofte brukt dette argumentet overfor min samboer: "Skal du til Hawaii, så må jeg bare ut å trene nå..."
Foruten samboer og barn, så var det flere i min familie som ble "funnet verdig": Mine foreldre og min bror Ståle med sin familie og sin svigermor. Alt i alt ble vi da hele 11 stk. i reisefølget. Vi kunne vært flere, men ikke alltid like lett for alle å ta seg fri så lenge sånn utenom normal ferietid.... Var litt bekymret for at det store reisefølget kunne føre til litt feil fokus opp mot konkurransen, men det viste seg å fungere fint. Vi hadde to forskjellige bosteder; Jeg, Victoria og barna hadde leilighet i White Sands Village - 50 meter fra stranda., Resten bodde på hotell ikke så langt unna. Dette skapte gode forhold for alle. Jeg fikk trent og forberedt meg, de andre hadde ferie (stort sett).
Vi dro nedover fredag i uka før konkurransen for at jeg skulle få mest mulig tid til å akklimatisere meg, og ikke minst komme inn i døgnrytmen. 12 timer tidsforskjell tar minst et par-tre dager å justere inn. Planen min var å gjøre unna treningen tidlig på dagen, slik at det ble litt tid igjen til litt ferieaktiviteter. Det betød svømming kl 0700 stort sett hver dag, og ellers korte og intense økter på sykkel eller løp tidlig i uka, med gradvis mer hvile frem mot lørdagen. Unntaket var tirsdagen da Knut Ole Thoreplass og jeg ble kjørt til Hawi (vendepunkt for syklingen)og så syklet vi moderat til rolig hjem igjen, totalt ca. 90 km på 3 timer. På kvelden løp jeg 5x1000 meter. Planen var 6x1000m, men achilles sa ifra om at det ikke var lurt. Jeg hadde allerede fått to bahandlinger på achilles her nede, og ville absolutt ikke påføre den for mye stress nå.
Onsdag var det planlagt helt treningsfri, og dagen ble benyttet til sight seeing på øya. Tur til Black Sand Beach og bading med skilpadder, og deretter til nasjonalparken med aktive vulkaner. Ble mange timer i bil, men verd turen. Kjente tydelige symptomer på halsbetennelse og forkjølelse onsdag kveld (lite klær i høyden ved vulkanen, eller aircondition i bilen??) Hadde feber hele natt til torsdag, og var tydelig førkjølet, og ikke minst frustrert og bekymret... Ble noe bedre utover torsdagen, og jeg valgte å delta på banketten torsdag kveld.
Etter en veldig varm natt med klær!, og et lass med halstabletter, så var halsen mirakuløst mye bedre på fredag morgen, men jeg var fremdeles forkjølet, så det ble ingen fysisk aktivitet hverken torsdag eller fredag. Dvs. fredag kveld måtte jeg bare ut på en veeeldig kort løpetur for å kjenne litt på hvordan allmenntilstanden var. Det fungerte såpass bra at jeg ble beroliget med at jeg i allefall ville kunne starte og fullføre på et vis neste dag. Achillesplagene var der enda, men ikke verre enn de har vært siste måneden, kanskje til og med litt bedre.
Hadde før jeg dro ned et mål om å fullføre på under 10 timer dersom forholdene var noelunde som normalt. Et ganske tøft mål for en debutant på Hawaii, men ikke tatt rett ut av lufta for min del. Sett opp i mot konkurrenter jeg møtte i Zürich, og det de hadde prestert på Hawaii tidligere år, så var 10 timer et riktig mål for meg, og noe å strekke seg etter. Erfarne norske Hawaii-farere mente at det kunne være litt i overkant tøff målsetting som debutant i denne spesielle konkurransen, men jeg må jo ha noe å strekke meg etter. 10-timersmålet bestod av følgende splitter:
1:14
0:04
5:14
0:04
3:24
Inngangen til konkurransen med litt sykdom og noe kranglete achilles gjorde at jeg var både stresset og avslappet på samme tid! Stresset i form av at det er for jævlig å reise halve jordkloden rundt for å delta i VM, og være redd for å ikke kunne gjennomføre. Avslappet i form av at det ikke var noe "press" på noen måte. På mitt nivå er det selvsagt ikke snakk om noe særlig press uansett, men litt press om å prestere bra legger man jo normalt alltid på seg selv siden det er mange som følger med og mange som vet at du deltar i VM osv. Men jeg var nå innstilt på at hver fullførte meter var en bonus!
Snakka litt med Jokke før starten på lørdagen, og nevnte vel at jeg nok kunne se langt etter målsettingen på 10 timer, men at jeg skulle ta det som det kom. Den litt defensive inngangen til løpet gjorde at jeg la meg enda lenger til venstre, og enda lenger bak i svømmestarten enn det jeg i utgangspunktet hadde planlagt. En positiv effekt av det var at jeg opplevde veldig lite slossing på svømmingen. Store deler av første strekket (ut til seilbåten) hadde jeg god plass og åpent vann. Til tider så mye plass at jeg lå og letet etter føtter å drafte på. Ved vending ble det naturlig nok ganske mye kamp om plassene siden svømmefeltet på Hawaii er jevnere enn i vanlige IM konkurranser, men jeg kom trygt rundt, og det åpnet seg litt igjen noen hundre meter etter vending. Alt i alt fikk jeg en svømming som ikke var på langt nær så tøff som jeg var innstilt på, og kroppen fungerte faktisk også helt fint. Forholdene var også helt greie, det var mindre sjø enn det hadde vært de foregående dagene. Det var i følge de erfarne sånn helt gjennomsnittlige forhold på svømmingen. Jeg klokket inn på 1:10 på svømmingen, og var veldig godt fornøyd med det. Det er den tiden jeg svømte på med drakt i fjor, og kun 5 min bak tiden jeg hadde i Zürich i sommer.
Gjennomførte en helt ok T1, og var på sykkelen etter 3 min 15 sek.
Den relativt gode svømmingen førte meg ut på sykkel sammen med veldig mange andre. Var igrunnen en sammenhengende rekke med syklister så langt jeg kunne se foran meg. Hadde en plan om å ikke forholde meg så mye til de andre syklistene, men sykle konsekvent på watt i første halvdel av syklingen. Jeg la meg på mine forhåndsbestemte 200W i snitt, og så fikk jeg se hva det betød i forhold til de andre. 200W betød at jeg syklet akkurat litt fortere enn rekka med syklister. Javel, så ble det mange forbisyklinger her også, mye likt som i Sveits, bare litt overraskende, kvaliteten på feltet tatt i betraktning. Prøvde å benytte meg av den lovlige draften i.f.m. forbikjøringer så mye som mulig; opp på bakhjulet - ut og forbi - opp på neste bakhjul og ut og forbi. Slik forløp de første 2o-30 km, frem til det ble noe mer luft mellom syklistene. Var stadig forbikjøringer enda, men nå var det mer normale forhold. Det begynte også å danne seg mer små grupper, der det ble vekslet mer på å ligge i front.
Noe drafting i feltene var det nok, men jeg var igrunnen litt positivt overrasket over at det ble kjørt såpass "fint", i hovedsak var de 5-10 meter mellom syklistene i gruppene, og til tross for at jeg såg kanskje tilsammen 10-15 syklister i penalty teltene, så synes jeg ikke at dette var så veldig mye når det er så mange store grupper med syklister.Bra med dommere såg jeg også. Ellers så fikk jeg i meg det jeg hadde planlagt av næring og mineraler underveis på syklingen, men merket godt at det var meget varmt. Spylte ned kroppen jevnlig med kaldt vann for å få mest mulig kjøling.
Etter ca. 25-30 km kom Knut Ole opp på siden av meg. Dette var en positiv overraskelse for meg, siden jeg hadde ventet at han var før meg ut på sykkel. Jeg la meg på 7-10 meter bak han, og fulgte han i ca. 10 km før jeg lot ham sige sakte i fra p.g.a. at jeg kom litt vel mye over mine planlagt watt, men jeg såg han foran meg i enda noen kilometer. Vindforholdene var bedre enn fryktet, og gjorde seg ikke bemerket før vi nådde ut mot bakkene opp mot vending ved Hawi. Men her var vinden nå ganske sterk, og den kom rett forfra, noe som vist er litt uvanlig. Vinden bruker vanligvis å å komme litt mer skrått forfra her sies det. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, så etter vending ble det da kraftig medvind i noen kilometer. Dette gjorde at det var mulig å ligge nede i bøylen uten å blåse av veien. Farten nedover her ble da tidvis over 70km/t. Jeg ble fortalt at tidligere år har man måttet holde seg fast i styret for å ha kontroll i disse utforkjøringene. Det var også det vi måtte når vi testet løypa her tidligere i uka, men altså ikke nå i løpet.
Nede på flatene igjen, så hadde vi vinden skrått forfra, noen som vist er helt normalt. Dette gjorde tilbaketuren noe lengre enn jeg hadde tenkt, men 200W er 200W uansett hvor vinden kommer fra, så jeg endret ikke noe på innsatsen, men jeg måtte slippe noen syklister i startfasen av tilbaketuren. Til min trøst så tok jeg igjen de fleste av dem før vi var kommet av sykkelen. Like ved flyplassen tok jeg også meget overraskende igjen Knut Ole, som tydeligvis slet med noe (det viste seg å være kramper) jeg ropte at han skulle henge seg på, men fikk ikke noe svar jeg klarte å tyde.. Jeg holdt jevnt tempo helt inn til et par km før T2 før jeg roet ned og forberedte meg på løpingen. Like før jeg gikk av sykkelen så såg jeg at sykkeltiden kom til å bli under 5 timer! Hoppet av sykkelen i T2 etter 4:57:34 sek. I ettertid har jeg blitt fortalt at det er den raskeste norske sykkeltiden på Hawaii noensinne. Det er bare så langt i overkant av hva jeg hadde forventet at jeg ikke har ord. Vel og merke var det litt over gjennomsnittet gode forhold, men likevel. Det må vel ha vært bra forhold her noen ganger før i tiden siden 1978... Vanskelig å si men, de jeg snakket med der nede mente at det kanskje var 5-10 min raskere forhold enn i fjor. Kan vel stemme bra når men ser på sykkeltidene til proffene. (men sykkkel rekord ble det ikke der, selv om det ikke var mange sekundene unna..)
For de interesserte så ble snittwatten på 198W og NP ble 214W, med en VI på 1,08 og totalt 289 TSS. Altså syklet jeg hardere i Sveits i sommer.
Oppløftet av den ekstermt gode sykkeltiden suste jeg gjennom T2 på 2 min 47 sek.
Ut på løp fulgte jeg Goldie sitt råd om å løpe forholdsvis fort på relativt sett lettløpte Alii Drive. Farten ville uanstt bli lav ut på Queen K. Tenkte jeg skulle se etter Rune Skinnerlien komme i mot meg når jeg nærmet meg vending, men i steden hørte jeg han plutselig snakke til meg ved siden av meg i det jeg løp forbi han. Var i så godt driv nå at jeg bare vekslet noen få ord før jeg fortsatte forbi. Etter et dobesøk, så tok jeg han igjen en gang til før vending på Alii drive, og denne gangen tok jeg meg tid til litt mer samtale. Han fortalte da at han hadde "fått det" på sykkelen, men ikke skjønte helt hvorfor. Kroppen hedde liksom sluttet å fungere 100%, det var skikkelig synd for ellers hadde han hatt gode muligheter til å endelig lykkes med å sette ny norsk bestenotering her på Hawaii. Etter denne korte samtalen jaget han meg videre med følgende kommentar: "Du må komme deg videre, dette ser jo bra ut for din del." Surrealistisk å løpe forbi den meget gode og erfarne rune S. i "hans eget løp".... men jeg tok imot ordren og fortsatte det jeg hadde startet på. Møtte også Jokke etterhvert og konkluderte med det at jeg lå først av de norske, det var sikkert like overraskende for meg som for de fleste andre som fulgte med på løpet.
Jeg løp kanskje i overkant fort, men følte meg veldig fin og kjente INGENTING til achillessmerter for første gang på over en måned. Snakk om å ha maks flaks med det meste!! Men det positive rushet måtte ta slutt en gang, og det var i ferd med å gå over når jeg møtte Craig Alexander like før bakken i Palani Road. Jeg på vei inn i bakken, og opp og ut i et varme- og smertehelvete på Queen K. mens han var på vei i mål til en deilig seiersopplevelse. Dette kicket, og familien min som stod og heiet som besatt midt i bakken, fikk meg opp den bratte bakken, men på toppen var all moroa over. Jeg kjente at det var slutt! Ikke engang den lange nedoverbakken som fulgte hjalp. Utover på Queen K. krøp kilometertiden over 5 min, og jeg regnet febrilsk på hva dette ville innebære av maratontid, men all kapasitet var oppbrukt. Klarte rett og slett ikke å huske hva de forskjellige gjennomsnitlige kilometertidene førte til av sluttid - skremmende. Jeg gikk tilbake til gamle synder, og begynte å gå gjennom alle matstasjoner, og dem var det mange av ettersom det er en for hver 1,5 km. Løp sånn noenlunde greit mellom matstasjonene, og fikk i meg mye cola, sportsdrikke og vann i denne perioden, samt at jeg fikk etterfylt med is under capsen ofte. Møtte naturlig nok den ene proffen etter den andre, men gjenkjente bare Faris al Sultan, Rasmus Henning og Chrissie Wellington - jeg var for kjørt til å observere stort annet enn asfalten foran meg. Jeg tenkte at det hadde vært moro så lenge det varte.
Både gruet og gledet meg til å komme til den beryktede Energy Lab, men for mitt vedkommende ble dette bare glede. I den slake nedoverbakken mot Energy Lab begynte kroppen gradvis å fungere igjen. Hadde jeg slurvet med væske/nærings-inntak de første 15 km på løpingen? Jo, jeg hadde nok det. I iveren ble det sikkert ikke inntatt nok hverken næring eller væske, og det hadde jeg fått merke utover, men med mye inntak i de nevnte matstasjoner var jeg nå kommet litt på høyden igjen. Jeg begynte igjen å få litt mentalt overskudd, og undret på hvorfor ikke Rune S. hadde tatt meg igjen. Jeg speidet etter han etter vending ved Energy Lab, og møtte han ikke før jeg hadde løpt ca 500 meter, jeg var altså 1 km, eller ca. 4-5 min foran han. Slik jeg følte meg nå mente jeg at jeg skulle kunne holde unne de siste 12-13 kilometerene inn til mål. Godfølelsen varte i enda noen kilometer, før utmattelsen igjen begynte å komme krypende, og det mentale fokus var satt over på å regne ut antall (kilo)meter og eller miles til mål. Delmålet var toppen av bakken på Palani Road. De siste 2 km derifra teller liksom ikke med da det er mest nedover, og masse folk langs løypa. På denn måten ble den andre utmattelsesperioden så kort i kilometer at jeg mentalt greide i løpe gjennom den uten å "gi opp". Hjernen fungerte nå også godt nok til å greie å regne ut at den gjennomsnittlige kilometertiden jeg hadde på litt under 4:50 ville bringe meg inn til en maratontid under målsettingen på 3:24.
Siste 2 km til mål ble det en langspurt som jeg ikke trodde jeg hadde i meg denne dagen. Jeg fløy forbi den ene etter den andre, selv om små-krampene lugget ivrig ned bakken på Palani rd. (der også Craig A. fikk kramper) Det gikk faktisk bedre på flatene inn mot mål, selv om jeg syntes jeg løp så langt at jeg trodde jeg hadde løpt forbi avstikkeren inn til målstreken. Men det hadde jeg heldigvis ikke. Noen hundre meter før mål stod familien med norsk flagg som jeg fikk med meg, og stormet videre mot mål. Hadde til og med nok mental tilstedeværelse til å zippe igjen drakta før oppløpet uten å bli minnet på det. Hadde IKKE regnet på toltal løpstid underveis, men visste at jeg låg langt foran målsettingen om 9:59, men ble likevel positivt overrasket da jeg såg 9:36 på tavla på vei inn mot mål.
En maraton på 3:22:31 gav en total sluttid på 9:36:24.
Jeg ble nr. 52 i min age group; 35-39, etter å ha vært nr. 152 opp av vannet, og nr. 73 etter syklingen.
Totalt ble jeg nr. 223, etter å ha vært nr. 852 opp av vannet, og nr. 302 etter syklingen. (Syklet altså forbi 550 stk! Ikke rart at jeg syntes jeg passerte unormalt mange)
Jeg fullførte som beste norske, og i ettertid er jeg blitt fortalt at sluttiden min er den nest raskeste norske tiden på Hawaii noensinne. Kun Arild Tveiten sin bestenotering på 9:29 er bedre.
Jeg har fundert på hvor god prestasjonen min egentlig var, og hvor mye som må tilskrives gode forhold og flaks/tilfeldigheter. Jeg ble beste norske, men det tror jeg er både litt tilfeldig og litt flaks: Rune S. fikk litt uventet trøbbel undereis på sykkel, kanskje som følge av sitt ublide møte med en manettype og påfølgende legebesøk tidligere i uka. Knut Ole fikk store problemer med kramper underveis, og Jokke slet med magetrøbbel etter å ha spist noe han ikke skulle på banketten torsdag. Selv rakk jeg tydeligvis akurat å bli både frisk og skadefri!
Svømmeforholdene var helt gjennomsnittlige. Sykkelforholdene var utvilsomt bedre i år enn i fjor. Det at jeg setter beste norske sykkeltid, ever! foran personer jeg vet vanligvis sykler kanskje godt over 5 min fortere enn meg på en IM distanse, støtter opp om dette. (riktignok var Knut Ole kun 9 sek dårligere da, men likevel..)På løpingen var det også helt normale forhold, kanskje ørlite varmere?? Alt i alt finner jeg ikke grunnen til at det gikk så mye bedre enn forventet for egen del. Goldies 9:38:54 i 2010 gav han en totalplassering på 224. Jeg ble nr. 223 i år. Jeg leter etter forklaringer, men kommer til at jeg kort og godt har prestert over evne. Jeg hadde tydeligvis en av de dagene der alt klaffer! Knallmoro det, men det betyr ikke at jeg lar meg lure til å tro at jeg har tatt steget helt opp i toppen. Jeg blir litt bedre hele tiden, og det er moro, men det er enda flere trinn igjen i min personlige trapp.
Så til arrangementet: Kort fortalt - det må oppleves! Svømmestarten, bølgene, varmen, vinden, Hawi, luftfuktigheten, Alii drive, Queen K, Energy Lab, speaker, tilskuerene, de frivillige og hele atmosfæren. Hawaii er og blir hellig grunn for triatleter! Dette var alt det jeg har drømt om og mere til!!
Takker familien min for at jeg har fått muligheten til å gjøre det som skal til for å komme til Hawaii, og for å kunne prestere der. Takker også spesielt til sponsorer som har bidratt både økonomisk og på andre måter, og ikke minst til min bror Ståle (som har skaffet de fleste sponsorene) og på mange måter bidratt til å gjøre dette mulig for meg. Takk også til alle andre som har bidratt på forskjellige måter. Og takk til dere som viser interesse for dette. Uansett hva enkelte sier, så er de moro når noen viser interesse for dem en driver med.
Og takk til hele reisefølger for en fin tur og gode opplevelser. Kanskje vi sees på Hawaii et senere år også.
Det manglet ikke på spøkefulle utsagn fra støttespillere som gjerne ville være "support" på Hawaii og få seg en fin ferie. Men ingen som fortjente det!(he, he) De som fortjente det derimot var familien min. Det har liksom vært en felles forståelse, og en del av avtalen at dersom jeg kvilfiserte meg for Hawaii, så skulle vi reise nedover alle fire. Og jeg har sagt at jeg aldri kom til å reise til Hawaii om jeg ikke kunne dra som VM-deltager! Jeg har derfor også det siste året ofte brukt dette argumentet overfor min samboer: "Skal du til Hawaii, så må jeg bare ut å trene nå..."
Foruten samboer og barn, så var det flere i min familie som ble "funnet verdig": Mine foreldre og min bror Ståle med sin familie og sin svigermor. Alt i alt ble vi da hele 11 stk. i reisefølget. Vi kunne vært flere, men ikke alltid like lett for alle å ta seg fri så lenge sånn utenom normal ferietid.... Var litt bekymret for at det store reisefølget kunne føre til litt feil fokus opp mot konkurransen, men det viste seg å fungere fint. Vi hadde to forskjellige bosteder; Jeg, Victoria og barna hadde leilighet i White Sands Village - 50 meter fra stranda., Resten bodde på hotell ikke så langt unna. Dette skapte gode forhold for alle. Jeg fikk trent og forberedt meg, de andre hadde ferie (stort sett).
Vi dro nedover fredag i uka før konkurransen for at jeg skulle få mest mulig tid til å akklimatisere meg, og ikke minst komme inn i døgnrytmen. 12 timer tidsforskjell tar minst et par-tre dager å justere inn. Planen min var å gjøre unna treningen tidlig på dagen, slik at det ble litt tid igjen til litt ferieaktiviteter. Det betød svømming kl 0700 stort sett hver dag, og ellers korte og intense økter på sykkel eller løp tidlig i uka, med gradvis mer hvile frem mot lørdagen. Unntaket var tirsdagen da Knut Ole Thoreplass og jeg ble kjørt til Hawi (vendepunkt for syklingen)og så syklet vi moderat til rolig hjem igjen, totalt ca. 90 km på 3 timer. På kvelden løp jeg 5x1000 meter. Planen var 6x1000m, men achilles sa ifra om at det ikke var lurt. Jeg hadde allerede fått to bahandlinger på achilles her nede, og ville absolutt ikke påføre den for mye stress nå.
Onsdag var det planlagt helt treningsfri, og dagen ble benyttet til sight seeing på øya. Tur til Black Sand Beach og bading med skilpadder, og deretter til nasjonalparken med aktive vulkaner. Ble mange timer i bil, men verd turen. Kjente tydelige symptomer på halsbetennelse og forkjølelse onsdag kveld (lite klær i høyden ved vulkanen, eller aircondition i bilen??) Hadde feber hele natt til torsdag, og var tydelig førkjølet, og ikke minst frustrert og bekymret... Ble noe bedre utover torsdagen, og jeg valgte å delta på banketten torsdag kveld.
Etter en veldig varm natt med klær!, og et lass med halstabletter, så var halsen mirakuløst mye bedre på fredag morgen, men jeg var fremdeles forkjølet, så det ble ingen fysisk aktivitet hverken torsdag eller fredag. Dvs. fredag kveld måtte jeg bare ut på en veeeldig kort løpetur for å kjenne litt på hvordan allmenntilstanden var. Det fungerte såpass bra at jeg ble beroliget med at jeg i allefall ville kunne starte og fullføre på et vis neste dag. Achillesplagene var der enda, men ikke verre enn de har vært siste måneden, kanskje til og med litt bedre.
Hadde før jeg dro ned et mål om å fullføre på under 10 timer dersom forholdene var noelunde som normalt. Et ganske tøft mål for en debutant på Hawaii, men ikke tatt rett ut av lufta for min del. Sett opp i mot konkurrenter jeg møtte i Zürich, og det de hadde prestert på Hawaii tidligere år, så var 10 timer et riktig mål for meg, og noe å strekke seg etter. Erfarne norske Hawaii-farere mente at det kunne være litt i overkant tøff målsetting som debutant i denne spesielle konkurransen, men jeg må jo ha noe å strekke meg etter. 10-timersmålet bestod av følgende splitter:
1:14
0:04
5:14
0:04
3:24
Inngangen til konkurransen med litt sykdom og noe kranglete achilles gjorde at jeg var både stresset og avslappet på samme tid! Stresset i form av at det er for jævlig å reise halve jordkloden rundt for å delta i VM, og være redd for å ikke kunne gjennomføre. Avslappet i form av at det ikke var noe "press" på noen måte. På mitt nivå er det selvsagt ikke snakk om noe særlig press uansett, men litt press om å prestere bra legger man jo normalt alltid på seg selv siden det er mange som følger med og mange som vet at du deltar i VM osv. Men jeg var nå innstilt på at hver fullførte meter var en bonus!
Snakka litt med Jokke før starten på lørdagen, og nevnte vel at jeg nok kunne se langt etter målsettingen på 10 timer, men at jeg skulle ta det som det kom. Den litt defensive inngangen til løpet gjorde at jeg la meg enda lenger til venstre, og enda lenger bak i svømmestarten enn det jeg i utgangspunktet hadde planlagt. En positiv effekt av det var at jeg opplevde veldig lite slossing på svømmingen. Store deler av første strekket (ut til seilbåten) hadde jeg god plass og åpent vann. Til tider så mye plass at jeg lå og letet etter føtter å drafte på. Ved vending ble det naturlig nok ganske mye kamp om plassene siden svømmefeltet på Hawaii er jevnere enn i vanlige IM konkurranser, men jeg kom trygt rundt, og det åpnet seg litt igjen noen hundre meter etter vending. Alt i alt fikk jeg en svømming som ikke var på langt nær så tøff som jeg var innstilt på, og kroppen fungerte faktisk også helt fint. Forholdene var også helt greie, det var mindre sjø enn det hadde vært de foregående dagene. Det var i følge de erfarne sånn helt gjennomsnittlige forhold på svømmingen. Jeg klokket inn på 1:10 på svømmingen, og var veldig godt fornøyd med det. Det er den tiden jeg svømte på med drakt i fjor, og kun 5 min bak tiden jeg hadde i Zürich i sommer.
Gjennomførte en helt ok T1, og var på sykkelen etter 3 min 15 sek.
Den relativt gode svømmingen førte meg ut på sykkel sammen med veldig mange andre. Var igrunnen en sammenhengende rekke med syklister så langt jeg kunne se foran meg. Hadde en plan om å ikke forholde meg så mye til de andre syklistene, men sykle konsekvent på watt i første halvdel av syklingen. Jeg la meg på mine forhåndsbestemte 200W i snitt, og så fikk jeg se hva det betød i forhold til de andre. 200W betød at jeg syklet akkurat litt fortere enn rekka med syklister. Javel, så ble det mange forbisyklinger her også, mye likt som i Sveits, bare litt overraskende, kvaliteten på feltet tatt i betraktning. Prøvde å benytte meg av den lovlige draften i.f.m. forbikjøringer så mye som mulig; opp på bakhjulet - ut og forbi - opp på neste bakhjul og ut og forbi. Slik forløp de første 2o-30 km, frem til det ble noe mer luft mellom syklistene. Var stadig forbikjøringer enda, men nå var det mer normale forhold. Det begynte også å danne seg mer små grupper, der det ble vekslet mer på å ligge i front.
Noe drafting i feltene var det nok, men jeg var igrunnen litt positivt overrasket over at det ble kjørt såpass "fint", i hovedsak var de 5-10 meter mellom syklistene i gruppene, og til tross for at jeg såg kanskje tilsammen 10-15 syklister i penalty teltene, så synes jeg ikke at dette var så veldig mye når det er så mange store grupper med syklister.Bra med dommere såg jeg også. Ellers så fikk jeg i meg det jeg hadde planlagt av næring og mineraler underveis på syklingen, men merket godt at det var meget varmt. Spylte ned kroppen jevnlig med kaldt vann for å få mest mulig kjøling.
Etter ca. 25-30 km kom Knut Ole opp på siden av meg. Dette var en positiv overraskelse for meg, siden jeg hadde ventet at han var før meg ut på sykkel. Jeg la meg på 7-10 meter bak han, og fulgte han i ca. 10 km før jeg lot ham sige sakte i fra p.g.a. at jeg kom litt vel mye over mine planlagt watt, men jeg såg han foran meg i enda noen kilometer. Vindforholdene var bedre enn fryktet, og gjorde seg ikke bemerket før vi nådde ut mot bakkene opp mot vending ved Hawi. Men her var vinden nå ganske sterk, og den kom rett forfra, noe som vist er litt uvanlig. Vinden bruker vanligvis å å komme litt mer skrått forfra her sies det. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, så etter vending ble det da kraftig medvind i noen kilometer. Dette gjorde at det var mulig å ligge nede i bøylen uten å blåse av veien. Farten nedover her ble da tidvis over 70km/t. Jeg ble fortalt at tidligere år har man måttet holde seg fast i styret for å ha kontroll i disse utforkjøringene. Det var også det vi måtte når vi testet løypa her tidligere i uka, men altså ikke nå i løpet.
Nede på flatene igjen, så hadde vi vinden skrått forfra, noen som vist er helt normalt. Dette gjorde tilbaketuren noe lengre enn jeg hadde tenkt, men 200W er 200W uansett hvor vinden kommer fra, så jeg endret ikke noe på innsatsen, men jeg måtte slippe noen syklister i startfasen av tilbaketuren. Til min trøst så tok jeg igjen de fleste av dem før vi var kommet av sykkelen. Like ved flyplassen tok jeg også meget overraskende igjen Knut Ole, som tydeligvis slet med noe (det viste seg å være kramper) jeg ropte at han skulle henge seg på, men fikk ikke noe svar jeg klarte å tyde.. Jeg holdt jevnt tempo helt inn til et par km før T2 før jeg roet ned og forberedte meg på løpingen. Like før jeg gikk av sykkelen så såg jeg at sykkeltiden kom til å bli under 5 timer! Hoppet av sykkelen i T2 etter 4:57:34 sek. I ettertid har jeg blitt fortalt at det er den raskeste norske sykkeltiden på Hawaii noensinne. Det er bare så langt i overkant av hva jeg hadde forventet at jeg ikke har ord. Vel og merke var det litt over gjennomsnittet gode forhold, men likevel. Det må vel ha vært bra forhold her noen ganger før i tiden siden 1978... Vanskelig å si men, de jeg snakket med der nede mente at det kanskje var 5-10 min raskere forhold enn i fjor. Kan vel stemme bra når men ser på sykkeltidene til proffene. (men sykkkel rekord ble det ikke der, selv om det ikke var mange sekundene unna..)
For de interesserte så ble snittwatten på 198W og NP ble 214W, med en VI på 1,08 og totalt 289 TSS. Altså syklet jeg hardere i Sveits i sommer.
Oppløftet av den ekstermt gode sykkeltiden suste jeg gjennom T2 på 2 min 47 sek.
Ut på løp fulgte jeg Goldie sitt råd om å løpe forholdsvis fort på relativt sett lettløpte Alii Drive. Farten ville uanstt bli lav ut på Queen K. Tenkte jeg skulle se etter Rune Skinnerlien komme i mot meg når jeg nærmet meg vending, men i steden hørte jeg han plutselig snakke til meg ved siden av meg i det jeg løp forbi han. Var i så godt driv nå at jeg bare vekslet noen få ord før jeg fortsatte forbi. Etter et dobesøk, så tok jeg han igjen en gang til før vending på Alii drive, og denne gangen tok jeg meg tid til litt mer samtale. Han fortalte da at han hadde "fått det" på sykkelen, men ikke skjønte helt hvorfor. Kroppen hedde liksom sluttet å fungere 100%, det var skikkelig synd for ellers hadde han hatt gode muligheter til å endelig lykkes med å sette ny norsk bestenotering her på Hawaii. Etter denne korte samtalen jaget han meg videre med følgende kommentar: "Du må komme deg videre, dette ser jo bra ut for din del." Surrealistisk å løpe forbi den meget gode og erfarne rune S. i "hans eget løp".... men jeg tok imot ordren og fortsatte det jeg hadde startet på. Møtte også Jokke etterhvert og konkluderte med det at jeg lå først av de norske, det var sikkert like overraskende for meg som for de fleste andre som fulgte med på løpet.
Jeg løp kanskje i overkant fort, men følte meg veldig fin og kjente INGENTING til achillessmerter for første gang på over en måned. Snakk om å ha maks flaks med det meste!! Men det positive rushet måtte ta slutt en gang, og det var i ferd med å gå over når jeg møtte Craig Alexander like før bakken i Palani Road. Jeg på vei inn i bakken, og opp og ut i et varme- og smertehelvete på Queen K. mens han var på vei i mål til en deilig seiersopplevelse. Dette kicket, og familien min som stod og heiet som besatt midt i bakken, fikk meg opp den bratte bakken, men på toppen var all moroa over. Jeg kjente at det var slutt! Ikke engang den lange nedoverbakken som fulgte hjalp. Utover på Queen K. krøp kilometertiden over 5 min, og jeg regnet febrilsk på hva dette ville innebære av maratontid, men all kapasitet var oppbrukt. Klarte rett og slett ikke å huske hva de forskjellige gjennomsnitlige kilometertidene førte til av sluttid - skremmende. Jeg gikk tilbake til gamle synder, og begynte å gå gjennom alle matstasjoner, og dem var det mange av ettersom det er en for hver 1,5 km. Løp sånn noenlunde greit mellom matstasjonene, og fikk i meg mye cola, sportsdrikke og vann i denne perioden, samt at jeg fikk etterfylt med is under capsen ofte. Møtte naturlig nok den ene proffen etter den andre, men gjenkjente bare Faris al Sultan, Rasmus Henning og Chrissie Wellington - jeg var for kjørt til å observere stort annet enn asfalten foran meg. Jeg tenkte at det hadde vært moro så lenge det varte.
Både gruet og gledet meg til å komme til den beryktede Energy Lab, men for mitt vedkommende ble dette bare glede. I den slake nedoverbakken mot Energy Lab begynte kroppen gradvis å fungere igjen. Hadde jeg slurvet med væske/nærings-inntak de første 15 km på løpingen? Jo, jeg hadde nok det. I iveren ble det sikkert ikke inntatt nok hverken næring eller væske, og det hadde jeg fått merke utover, men med mye inntak i de nevnte matstasjoner var jeg nå kommet litt på høyden igjen. Jeg begynte igjen å få litt mentalt overskudd, og undret på hvorfor ikke Rune S. hadde tatt meg igjen. Jeg speidet etter han etter vending ved Energy Lab, og møtte han ikke før jeg hadde løpt ca 500 meter, jeg var altså 1 km, eller ca. 4-5 min foran han. Slik jeg følte meg nå mente jeg at jeg skulle kunne holde unne de siste 12-13 kilometerene inn til mål. Godfølelsen varte i enda noen kilometer, før utmattelsen igjen begynte å komme krypende, og det mentale fokus var satt over på å regne ut antall (kilo)meter og eller miles til mål. Delmålet var toppen av bakken på Palani Road. De siste 2 km derifra teller liksom ikke med da det er mest nedover, og masse folk langs løypa. På denn måten ble den andre utmattelsesperioden så kort i kilometer at jeg mentalt greide i løpe gjennom den uten å "gi opp". Hjernen fungerte nå også godt nok til å greie å regne ut at den gjennomsnittlige kilometertiden jeg hadde på litt under 4:50 ville bringe meg inn til en maratontid under målsettingen på 3:24.
Siste 2 km til mål ble det en langspurt som jeg ikke trodde jeg hadde i meg denne dagen. Jeg fløy forbi den ene etter den andre, selv om små-krampene lugget ivrig ned bakken på Palani rd. (der også Craig A. fikk kramper) Det gikk faktisk bedre på flatene inn mot mål, selv om jeg syntes jeg løp så langt at jeg trodde jeg hadde løpt forbi avstikkeren inn til målstreken. Men det hadde jeg heldigvis ikke. Noen hundre meter før mål stod familien med norsk flagg som jeg fikk med meg, og stormet videre mot mål. Hadde til og med nok mental tilstedeværelse til å zippe igjen drakta før oppløpet uten å bli minnet på det. Hadde IKKE regnet på toltal løpstid underveis, men visste at jeg låg langt foran målsettingen om 9:59, men ble likevel positivt overrasket da jeg såg 9:36 på tavla på vei inn mot mål.
En maraton på 3:22:31 gav en total sluttid på 9:36:24.
Jeg ble nr. 52 i min age group; 35-39, etter å ha vært nr. 152 opp av vannet, og nr. 73 etter syklingen.
Totalt ble jeg nr. 223, etter å ha vært nr. 852 opp av vannet, og nr. 302 etter syklingen. (Syklet altså forbi 550 stk! Ikke rart at jeg syntes jeg passerte unormalt mange)
Jeg fullførte som beste norske, og i ettertid er jeg blitt fortalt at sluttiden min er den nest raskeste norske tiden på Hawaii noensinne. Kun Arild Tveiten sin bestenotering på 9:29 er bedre.
Jeg har fundert på hvor god prestasjonen min egentlig var, og hvor mye som må tilskrives gode forhold og flaks/tilfeldigheter. Jeg ble beste norske, men det tror jeg er både litt tilfeldig og litt flaks: Rune S. fikk litt uventet trøbbel undereis på sykkel, kanskje som følge av sitt ublide møte med en manettype og påfølgende legebesøk tidligere i uka. Knut Ole fikk store problemer med kramper underveis, og Jokke slet med magetrøbbel etter å ha spist noe han ikke skulle på banketten torsdag. Selv rakk jeg tydeligvis akurat å bli både frisk og skadefri!
Svømmeforholdene var helt gjennomsnittlige. Sykkelforholdene var utvilsomt bedre i år enn i fjor. Det at jeg setter beste norske sykkeltid, ever! foran personer jeg vet vanligvis sykler kanskje godt over 5 min fortere enn meg på en IM distanse, støtter opp om dette. (riktignok var Knut Ole kun 9 sek dårligere da, men likevel..)På løpingen var det også helt normale forhold, kanskje ørlite varmere?? Alt i alt finner jeg ikke grunnen til at det gikk så mye bedre enn forventet for egen del. Goldies 9:38:54 i 2010 gav han en totalplassering på 224. Jeg ble nr. 223 i år. Jeg leter etter forklaringer, men kommer til at jeg kort og godt har prestert over evne. Jeg hadde tydeligvis en av de dagene der alt klaffer! Knallmoro det, men det betyr ikke at jeg lar meg lure til å tro at jeg har tatt steget helt opp i toppen. Jeg blir litt bedre hele tiden, og det er moro, men det er enda flere trinn igjen i min personlige trapp.
Så til arrangementet: Kort fortalt - det må oppleves! Svømmestarten, bølgene, varmen, vinden, Hawi, luftfuktigheten, Alii drive, Queen K, Energy Lab, speaker, tilskuerene, de frivillige og hele atmosfæren. Hawaii er og blir hellig grunn for triatleter! Dette var alt det jeg har drømt om og mere til!!
Takker familien min for at jeg har fått muligheten til å gjøre det som skal til for å komme til Hawaii, og for å kunne prestere der. Takker også spesielt til sponsorer som har bidratt både økonomisk og på andre måter, og ikke minst til min bror Ståle (som har skaffet de fleste sponsorene) og på mange måter bidratt til å gjøre dette mulig for meg. Takk også til alle andre som har bidratt på forskjellige måter. Og takk til dere som viser interesse for dette. Uansett hva enkelte sier, så er de moro når noen viser interesse for dem en driver med.
Og takk til hele reisefølger for en fin tur og gode opplevelser. Kanskje vi sees på Hawaii et senere år også.
søndag 28. august 2011
Tjørn Triathon, Halv IM
Hektisk opplegg med konkurranser i helgene når man er ukependler i tillegg.
Rakk innom hjemme for å pakke sykkel og annet tri utstyr før vi satte oss i bilen og kjørte nedover svenskekysten på fredagskvelden. Ankom campingen kl 23. på fredagskvelden og da var det bare mat og så natta...
Ankom Skjärhamn litt før 0730 på lørdagen, til en flott triatlon-atmosfære og en finfin ramme rundt arrangemantet. Veeeeldig hyggelige arrangører i alle posisjoner!!
Plasserte meg nær Thoreplass og Wagener-brødrene i svømmestarten, tenkte at det kunne være lurt... Kom helt greit ut på svømmingen, og alt fløt egentlig helt fint. brukte lite krefter og alt var bare velstand. Så ved vending ca. halvveis var jeg uoppmerksom og fulgte bare svømmerene foran, med det resultat at det ble en solid feilnavigering. Var halvveis inne i båthavna før vi endelig fant ut at vi var på ville veier. Tapte nok 1-2 mnutter på denne omveien, teit tabbe!
Kom opp av vannet på 34:32, bare sekunder bak Knut Ole, men ble så svimmel i skiftesonen at jeg måtte ta litt "stående telling". Var derfor et godt stykke bak ut på sykkel. 1:36 i T1 var ikke akkurat imponerende! Men da kom jeg ut helt likt med med Espen W.
Planla å sykle på 230W i snitt, og det gjorde jeg også nesten hele første runden. Vekslet litt på å ligge foran og bak Espen (men minst 10 meter.... :-)) Mot slutten av førsterunden tråkket jeg til litt for å komme opp til et litt større felt. Første tredjedel av andrerunden var vi et stort felt som vekslet på å dra, og jeg satt veldig lett der, og watten var vel nede i under 200 i snitt en periode. Vurderte å forsøke å "rykke" fra denne gruppa da det gikk litt for lett. Men så kom et akutt toalettbesøk inn og forstyrret de planene. Etter dette stoppet, så ble jeg selvsagt liggene helt alene i fullstendig vakuum, og måtte gjøre hele jobben alene. Watten kom da opp igjen på 230, og litt over det for å forsøke å hente inn litt på gruppa foran. Likevel tapte jeg godt over minuttet til den gruppa i tillegg til den tapte tiden i stoppet. Kom derfor inn til T2 litt over 2 min bak denne gruppa, og med litt mer syre i beina enn planlagt. Ikke akkurat optimalt taktisk sett, men ikke viktig nok kunkurranse til å tisse i buksa..... Selv om det regna såpass tett at det sikkert kunne foregått fullstendig upåaktet... Sykkeltid 2:15:42
I T2 er det ikke noe å hente; 35 sek er såvidt jeg kan se raskeste tid av alle i konkurransen....
Løpingen var jeg litt usikker på. Ikke at jeg trodde det skulle gå dårlig, men usikker på hvor mye bedre jeg var enn ved forrige halvmaraton. Tok vel en liten sjanse og la ut i det tempoet jeg løp på i vanlig halvmaraton i fjor, uten å ha svømt og syklet først... Det betyr kilometertider på 4:00. Litt ivrig i starten, når jeg tok igen løpere hele tiden, som førte til kilometertider på 3:50 på førsterunden. Det fikk jeg nok svi litt for på de tre neste rundene, men sluttid på 1:23:55 betyr snittfart på temmelig nøyaktig 4:00, så det ble ikke så verst likevel. Fikk 4. beste løpetid, 20 sek bak Colting og ca. 50 sek bak Thoreplass, men over 3 min bak Pontus Lindberg. Høydepunktet kom mot slutten av andrerunden når jeg løp forbi Bjørn Andersson (løpets vinner) bare litt dumt for meg at han både svømmer og sykler vanvittig fort, og var en runde foran. (men jeg slo han med over 3 min på løpingen i allefall)
Oppsummert:
Svøm 34:32 (21)
T1: 1:36
Sykkel: 2:15:42 (14)
T2: 0:35
Løp: 1:23:55 (4)
TOTALT: 4:16:19 (8)
8. plass i dette selskapet er ikke så galt det, og jeg er fornøyd! Med et helt optimalt løp kunne jeg kanskje ha presset sluttiden noen minutter ned (tenker da på omveien på svømmingen, tiden i T1 og ikke minst den sykkeltaktiske bommerten) Men det 100% perfekte løpet finnes kanskje ikke. Og uansett så var det dette jeg presterte i dag, og plasseringsmessig hadde det ingen betydning. Sikkert flere enn meg som hadde fullført fortere med 100% optimale løp.
Til slutt:
Innledet med at det var et bra arrangement. Men det er personene som arrangerer som gjør arrangementet til det det er. Alt fra løypevakter til de som hadde ansvaret for arrangementet fremstod med et eksepsjonelt godt humør, og var generelt ekstremt gode verter. Litt vanskelig å sette fingeren på hva som gjør det, men jeg følte meg ekstremt velkommen på alle måter. Takker for en veldig fin dag i et skikkelig dårlig vær. (men det var i allefall ikke kaldt, bare vått...)
Takker også masse til den store supportergruppen min:
Samboer, barn, foreldre, bror og svigerinne - hjemmebane i Sverige!!
Rakk innom hjemme for å pakke sykkel og annet tri utstyr før vi satte oss i bilen og kjørte nedover svenskekysten på fredagskvelden. Ankom campingen kl 23. på fredagskvelden og da var det bare mat og så natta...
Ankom Skjärhamn litt før 0730 på lørdagen, til en flott triatlon-atmosfære og en finfin ramme rundt arrangemantet. Veeeeldig hyggelige arrangører i alle posisjoner!!
Plasserte meg nær Thoreplass og Wagener-brødrene i svømmestarten, tenkte at det kunne være lurt... Kom helt greit ut på svømmingen, og alt fløt egentlig helt fint. brukte lite krefter og alt var bare velstand. Så ved vending ca. halvveis var jeg uoppmerksom og fulgte bare svømmerene foran, med det resultat at det ble en solid feilnavigering. Var halvveis inne i båthavna før vi endelig fant ut at vi var på ville veier. Tapte nok 1-2 mnutter på denne omveien, teit tabbe!
Kom opp av vannet på 34:32, bare sekunder bak Knut Ole, men ble så svimmel i skiftesonen at jeg måtte ta litt "stående telling". Var derfor et godt stykke bak ut på sykkel. 1:36 i T1 var ikke akkurat imponerende! Men da kom jeg ut helt likt med med Espen W.
Planla å sykle på 230W i snitt, og det gjorde jeg også nesten hele første runden. Vekslet litt på å ligge foran og bak Espen (men minst 10 meter.... :-)) Mot slutten av førsterunden tråkket jeg til litt for å komme opp til et litt større felt. Første tredjedel av andrerunden var vi et stort felt som vekslet på å dra, og jeg satt veldig lett der, og watten var vel nede i under 200 i snitt en periode. Vurderte å forsøke å "rykke" fra denne gruppa da det gikk litt for lett. Men så kom et akutt toalettbesøk inn og forstyrret de planene. Etter dette stoppet, så ble jeg selvsagt liggene helt alene i fullstendig vakuum, og måtte gjøre hele jobben alene. Watten kom da opp igjen på 230, og litt over det for å forsøke å hente inn litt på gruppa foran. Likevel tapte jeg godt over minuttet til den gruppa i tillegg til den tapte tiden i stoppet. Kom derfor inn til T2 litt over 2 min bak denne gruppa, og med litt mer syre i beina enn planlagt. Ikke akkurat optimalt taktisk sett, men ikke viktig nok kunkurranse til å tisse i buksa..... Selv om det regna såpass tett at det sikkert kunne foregått fullstendig upåaktet... Sykkeltid 2:15:42
I T2 er det ikke noe å hente; 35 sek er såvidt jeg kan se raskeste tid av alle i konkurransen....
Løpingen var jeg litt usikker på. Ikke at jeg trodde det skulle gå dårlig, men usikker på hvor mye bedre jeg var enn ved forrige halvmaraton. Tok vel en liten sjanse og la ut i det tempoet jeg løp på i vanlig halvmaraton i fjor, uten å ha svømt og syklet først... Det betyr kilometertider på 4:00. Litt ivrig i starten, når jeg tok igen løpere hele tiden, som førte til kilometertider på 3:50 på førsterunden. Det fikk jeg nok svi litt for på de tre neste rundene, men sluttid på 1:23:55 betyr snittfart på temmelig nøyaktig 4:00, så det ble ikke så verst likevel. Fikk 4. beste løpetid, 20 sek bak Colting og ca. 50 sek bak Thoreplass, men over 3 min bak Pontus Lindberg. Høydepunktet kom mot slutten av andrerunden når jeg løp forbi Bjørn Andersson (løpets vinner) bare litt dumt for meg at han både svømmer og sykler vanvittig fort, og var en runde foran. (men jeg slo han med over 3 min på løpingen i allefall)
Oppsummert:
Svøm 34:32 (21)
T1: 1:36
Sykkel: 2:15:42 (14)
T2: 0:35
Løp: 1:23:55 (4)
TOTALT: 4:16:19 (8)
8. plass i dette selskapet er ikke så galt det, og jeg er fornøyd! Med et helt optimalt løp kunne jeg kanskje ha presset sluttiden noen minutter ned (tenker da på omveien på svømmingen, tiden i T1 og ikke minst den sykkeltaktiske bommerten) Men det 100% perfekte løpet finnes kanskje ikke. Og uansett så var det dette jeg presterte i dag, og plasseringsmessig hadde det ingen betydning. Sikkert flere enn meg som hadde fullført fortere med 100% optimale løp.
Til slutt:
Innledet med at det var et bra arrangement. Men det er personene som arrangerer som gjør arrangementet til det det er. Alt fra løypevakter til de som hadde ansvaret for arrangementet fremstod med et eksepsjonelt godt humør, og var generelt ekstremt gode verter. Litt vanskelig å sette fingeren på hva som gjør det, men jeg følte meg ekstremt velkommen på alle måter. Takker for en veldig fin dag i et skikkelig dårlig vær. (men det var i allefall ikke kaldt, bare vått...)
Takker også masse til den store supportergruppen min:
Samboer, barn, foreldre, bror og svigerinne - hjemmebane i Sverige!!
mandag 11. juli 2011
IM Zürich
Dette har vært sesongens store mål, helt siden jeg meldte meg på i august i fjor. Dette skulle være mitt første forsøk på å kvalifisere meg til Hawaii. Riktignok deltok jeg på IM Nice i juni i fjor, men hadde vel da egentlig ikke noe mål om å kvalifisere meg, men drømmen var jo der....Og drømmen var så levende at jeg allerede hadde meldt meg på Challenge Barcelona samme år, for å ha en generalprøve på det å kjøre IM i starten på oktober mnd.
Mange og lange forberedelser har vært gjort: Nnoen er beskrevet her på bloggen tidligere, som investering i nytt trenings- og konkurranseutstyr, og ikke minst det å tilegne seg kunnskap om hele konseptet triatlon og trening/konkurrering i de tre grenene.
Løyper, resultatlister og tider for å få Hawaii-slot i Zürich ble gransket nøye, og veid opp mot hva jeg realistisk sett kunne trene meg opp til å klare. Dette er også beskrevet tidligere her på bloggen. Som dere ser av det innlegget, konkluderte jeg med at 9t 24min kunne holde (det var den tiden den siste Hawaii-plassen gikk på i fjor)
Mine realistiske splitter ble da:
1:03 - 0:04 - 4:57 - 0:03 - 3:17. Med sluttid 9t 24 min.
Ettersom sykkelløypa ble forlenget med 3,5 km pga. veiarbeid ville nok sykkeltiden bli noe over 5 timer i år. Det oppdaterte tidsskjemaet mitt sa altså nå 9t 29min.
Dro nedover allerede onsdag morgen for å ha god tid til både aklimatisering dersom det var veldig varmt, og for å få en skikkelig treningsøkt i løypene på torsdagen. Samt ha litt god tid dersom uregelmessigheter skulle oppstå. Og litt uforutsette ting ble det. Ble nødt til å bytte hotell pga. nattklubb i etasjen under rommet mitt!! Fant etter mye leting et flott hotell med stillhet! Men prisen den snakker vi ikke om; 5-sifret beløp for 5 døgn på enkeltrom er i overkant dyrt!!!
Alle formaliteter før løpet gikk unna helt smertefritt. Sweitsisk presisjon og nøyaktighet!
Tidlig på start på race day tilfelle punktering el.l. Men alt gikk fint, og jeg hadde god tid.
Svøm:
Var litt passiv i plassering i svømmefeltet, stod litt ut til siden, og sånn ca. 1/3 frem i feltet. Hadde overraskende bra plass de første 100-300 meterene, men så ble det veldig mye slossing. Ved første runding var det masse usikkerhet i feltet om man skulle rundt eller mellom de to bøyene som låg der. Vi skulle rundt begge, men 2-300 stk. tok veien mellom. Jeg la meg da etter dem, men det ble ropt fra kajakkene at vi skulle rundt, så jeg snudde - det var det et par hundre stykker både før og etter som ikke gjorde. Men jeg er tilhenger av å gjøre ting etter reglene! Og mener bestemt at ærlighet lønner seg i det lange løp. Jeg brukte 32 min på første runde, og antok at andre runde, med mindre slossing, ville ta omtrent like lang tid selv om denne var littegrann lenger. Antagelsene mine var ganske riktig, og jeg kom etter egen klokke opp av vannet på ca 1:05. Jeg var et par minutter etter planen, men har i forkant sagt at jeg ville være fornøyd med alt under 1:05. Så OK, men ikke mer heller.
T1:
Både sykkelraden og sykkelplassen hadde jeg merket med knall orange bånd, så det var lett å finne. Når T1 var organisert som en vanlig triatlon, men alt utstyret ved sykkelen, så går skiftingen litt raskere enn det som er vanlig i IM konkurranser.
Etter det som føltes som en middels gjennomført T1 var jeg overrasket over tiden på 1min 50sek. Vips, så var jeg tilbake på tidsskjema..
Sykkel:
Har har jeg brukt mye tid, penger og lesing for å finne ut hvor hardt jeg kan/bør sykle. Wattmåling på alle treninger, samt jevnlige tester har ledet meg til å bli trygg på at jeg kan sykle på 215-220 nornaliserte watt eller ca. 200-205W i gjennomsnitt, som jeg må forholde meg til da jeg ikke får vist NP på garmin 310 eller cycle ops computer. Var derimot usikker på hva 215NP ville bety i sykkeltid i denne løypa. Planen var jo 4t 57 min, eller like over 5 timer nå som løypa var blitt litt lenger. Da var det bare å legge ut på sykkel rett på 200W, så ville nok snittwatten stige litt når jeg kom til bakkene. 200W skulle vise seg å gi ca. 39 km/t langs innsjøen ved Zürich. Forholdt meg ikke til andre syklister i det hele tatt de første 3-4 milene. Antok at jeg måtte sykle forbi alle i starten for å evt. ta igjen de jeg skulle sloss mot m.h.t. Hawaii plass siden jeg svømmer relativt sett for dårlig. I motvinden som møtte oss etter ca. 4 mil begynte jeg å bruke 10m regelen litt. Kjørte ørlite hardere i bakkene enn det som var planen, men bena føltes bra så..... Nede på flatene igjen gjorde jeg et realt rykk for å komme unna en gruppe draftere som hadde hengt seg på. Fortsatte å presse litt helt frem til vi kom til toppen av bakkene for andre gang etter ca. 140-150km. Da hadde jeg også akkurat tatt igjen en gruppe syklister, selv om disse syklet litt langsomere enn det jeg hadde tenkt, så valgte jeg å være litt taktisk, og spare en god del krefter. Anslo at jeg ikke ville "tape" mer enn maks et par minutter på å sykle litt roligere på 10 meteren bak disse de siste 3 milene, og at jeg kanskje ville få igjen disse minuttene med renter på løpingen. Å, så rett jeg skulle få! Kom inn på 5:06 på syklingen, og ville nok hatt 5:04 om jeg hadde kjørt eget tempo helt inn. Men nå kom jeg inn til T2 med superbein!! Ser likevel at jeg hadde snittwatt på 198, og NP på 221W, og ikke minst at jeg hadde presset litt vel hardt i bakkene. Variability Indeks på 1,11 er litt mye. Hadde fortsatt ingen anelse om hvilken plassering jeg hadde. Produserte 308 TSS på sykkelen.
T2:
Denne gikk mye bedre følte jeg. Med sykkelskoa fast i pedalene er det bare å henge fra seg sykkel og hjelm og ta på joggeskoa. 1min 13 sek er bra. Hentet inn igjen litt av de "tapte" minuttene fra syklingen. "Bare" å perse med ca 10 min på maraton nå så ville jeg komme inn omtrent akkurat til det oppsatte skjemaet....
Løp:
Persen på maraton var på 3t 26 min fra Nice i fjor. Med litt lettere kropp og generelt bedre form mente jeg det var mulig å flytte denne ned på under 3t 20 min. Tester har også bekreftet at jeg på en god dag burde kunne holde 4:40 fart, og altså kunne komme inn på ca. 3t 17 min. Men ikke bare å bestille slike løp; mye må klaffe med næring osv. Ut på maratonen hadde jeg imidlertid så bra løpebein at jeg tok ryggen på en Hawaii kunkurrent selv om han løp i et tempo som tilsa en maratontid på under 3:10. Jeg tolket signalene han fikk ved ca. 5 løpte km dithen at han låg som nr. 10 i klassen vår.
Løp med garmin 310, og hadde full kontroll på både aktuell og gjennomsnittlig løpehastighet. Veldig nyttig slik min psyke er skrudd sammen... Løp helt jevnt på 4:25 pr km, og fortsatte med det også når komkurrenten min falt av litt etter ca 15 km. Jeg holdt faktisk 4:25 tempo helt til ca. 24 løpte km. Passerte 21,1 km og halvveis på 1t 33 min. Hadde da startet på den psykisk (og fysisk) harde tredje runden av i alt fire. Kilometertiden gjorde et lite hopp, og jeg måtte presse meg selv hardt for å holde den på 4:40. Det regnet og blåste også ganske kraftig nå. Hærlig avkjølende, men det er nå engang tyngre å løpe i regn og vind. Tenkte å la psyken og beine få "hvile" litt fra smertene frem til jeg startet på sisterunden.
Sisterunden er nesten lettere enn den tredje, siden du da liksom ser enden på smertene og slitet. Fra start på siste runden presset jeg igjen hardt for å komme ned igjen på 4:30 fart. Det holdt i akkurat 3 km, så var det slutt. Jeg måtte sleppe opp igjen litt, og løp på 4:40-4:45 fart frem til det var ca. 2,5 km igjen. Jeg såg da 2 stk, som også var på siste løperunden, ikke langt foran meg. Siden startnr. er foran, og age-group merkingen er med mikroskrift er det nærmest umulig å se om det er konkurrenter til Hawaii plass eller ikke. Troddde ikke noen hadde løpt forbi meg, og trodde heller ikke jeg hadde løpt forbi noen, så jeg antok at jeg låg som nr. 9 eller 10.
De to løperene foran kunne da meget vel være de to som skilte meg fra 8. plass og sikker Hawaii kvalifisering. En vanvittig sluttspurt startet, der jeg løp på 4:15 fart, og tidvis fortere enn det også de siste kilometerene. Feiet gjennom drikkestasjoner, og løp vel delvis ned en person der (unnskyld!!) Men de to konkurrentene ble borte bak meg i allefall! Ser av resultatlisten at begge var i min age-group, og at de kom inn som nr 7 og 8, litt over halvminuttet bak meg. Så var spurten "unødvendig" men man vet jo aldri!! Spurten sørget i alefall for en maratontid på under 3t 10 min. 3:09:41 er ny pers med 17 min, langt i overkant av hva jeg våget å håpe på, men om man tør å satse litt, så kan man bli belønnet litt stort.
Sluttid 9t 24 min 26 sek,
Spilt: 1:05:00 - 5:06:40 - 3:09:40
Det må kunne kalles å kjøre etter plan!!
Nr. 29 totalt, og 6. plass i age group 35-39. Og ikke minst Hawaii plass!!
Ernæringsopplegg underveis var som følger:
Før start:
Innta totalt ca. 1000kcal før start (Frokost 2,5 t før start: Medbrakt frokostblanding, baguett med nutella og banan. Nutridrink, halv energibar og litt sportsdrikke 45-30 min før start)
På sykkel:
350-400 kcal pr time derav ca 75g karbohydrater.
1 dl nutridrink, 1 gel og 0,75 liter sportsdrikke pr time. (og 1 endurolyte kapsel)
På løp:
1 dl cola og 1 dl vann på annenhver drikkestasjon (ca hvert 15 min) Totalt 3 gel (en etter hver fullførte løperunde) Og en endurolyte kapsel pr runde.
Jeg hadde mitt eneste toalettbesøk i.l.a. konkurransen etter 2 km på løpingen.
Mange og lange forberedelser har vært gjort: Nnoen er beskrevet her på bloggen tidligere, som investering i nytt trenings- og konkurranseutstyr, og ikke minst det å tilegne seg kunnskap om hele konseptet triatlon og trening/konkurrering i de tre grenene.
Løyper, resultatlister og tider for å få Hawaii-slot i Zürich ble gransket nøye, og veid opp mot hva jeg realistisk sett kunne trene meg opp til å klare. Dette er også beskrevet tidligere her på bloggen. Som dere ser av det innlegget, konkluderte jeg med at 9t 24min kunne holde (det var den tiden den siste Hawaii-plassen gikk på i fjor)
Mine realistiske splitter ble da:
1:03 - 0:04 - 4:57 - 0:03 - 3:17. Med sluttid 9t 24 min.
Ettersom sykkelløypa ble forlenget med 3,5 km pga. veiarbeid ville nok sykkeltiden bli noe over 5 timer i år. Det oppdaterte tidsskjemaet mitt sa altså nå 9t 29min.
Dro nedover allerede onsdag morgen for å ha god tid til både aklimatisering dersom det var veldig varmt, og for å få en skikkelig treningsøkt i løypene på torsdagen. Samt ha litt god tid dersom uregelmessigheter skulle oppstå. Og litt uforutsette ting ble det. Ble nødt til å bytte hotell pga. nattklubb i etasjen under rommet mitt!! Fant etter mye leting et flott hotell med stillhet! Men prisen den snakker vi ikke om; 5-sifret beløp for 5 døgn på enkeltrom er i overkant dyrt!!!
Alle formaliteter før løpet gikk unna helt smertefritt. Sweitsisk presisjon og nøyaktighet!
Tidlig på start på race day tilfelle punktering el.l. Men alt gikk fint, og jeg hadde god tid.
Svøm:
Var litt passiv i plassering i svømmefeltet, stod litt ut til siden, og sånn ca. 1/3 frem i feltet. Hadde overraskende bra plass de første 100-300 meterene, men så ble det veldig mye slossing. Ved første runding var det masse usikkerhet i feltet om man skulle rundt eller mellom de to bøyene som låg der. Vi skulle rundt begge, men 2-300 stk. tok veien mellom. Jeg la meg da etter dem, men det ble ropt fra kajakkene at vi skulle rundt, så jeg snudde - det var det et par hundre stykker både før og etter som ikke gjorde. Men jeg er tilhenger av å gjøre ting etter reglene! Og mener bestemt at ærlighet lønner seg i det lange løp. Jeg brukte 32 min på første runde, og antok at andre runde, med mindre slossing, ville ta omtrent like lang tid selv om denne var littegrann lenger. Antagelsene mine var ganske riktig, og jeg kom etter egen klokke opp av vannet på ca 1:05. Jeg var et par minutter etter planen, men har i forkant sagt at jeg ville være fornøyd med alt under 1:05. Så OK, men ikke mer heller.
T1:
Både sykkelraden og sykkelplassen hadde jeg merket med knall orange bånd, så det var lett å finne. Når T1 var organisert som en vanlig triatlon, men alt utstyret ved sykkelen, så går skiftingen litt raskere enn det som er vanlig i IM konkurranser.
Etter det som føltes som en middels gjennomført T1 var jeg overrasket over tiden på 1min 50sek. Vips, så var jeg tilbake på tidsskjema..
Sykkel:
Har har jeg brukt mye tid, penger og lesing for å finne ut hvor hardt jeg kan/bør sykle. Wattmåling på alle treninger, samt jevnlige tester har ledet meg til å bli trygg på at jeg kan sykle på 215-220 nornaliserte watt eller ca. 200-205W i gjennomsnitt, som jeg må forholde meg til da jeg ikke får vist NP på garmin 310 eller cycle ops computer. Var derimot usikker på hva 215NP ville bety i sykkeltid i denne løypa. Planen var jo 4t 57 min, eller like over 5 timer nå som løypa var blitt litt lenger. Da var det bare å legge ut på sykkel rett på 200W, så ville nok snittwatten stige litt når jeg kom til bakkene. 200W skulle vise seg å gi ca. 39 km/t langs innsjøen ved Zürich. Forholdt meg ikke til andre syklister i det hele tatt de første 3-4 milene. Antok at jeg måtte sykle forbi alle i starten for å evt. ta igjen de jeg skulle sloss mot m.h.t. Hawaii plass siden jeg svømmer relativt sett for dårlig. I motvinden som møtte oss etter ca. 4 mil begynte jeg å bruke 10m regelen litt. Kjørte ørlite hardere i bakkene enn det som var planen, men bena føltes bra så..... Nede på flatene igjen gjorde jeg et realt rykk for å komme unna en gruppe draftere som hadde hengt seg på. Fortsatte å presse litt helt frem til vi kom til toppen av bakkene for andre gang etter ca. 140-150km. Da hadde jeg også akkurat tatt igjen en gruppe syklister, selv om disse syklet litt langsomere enn det jeg hadde tenkt, så valgte jeg å være litt taktisk, og spare en god del krefter. Anslo at jeg ikke ville "tape" mer enn maks et par minutter på å sykle litt roligere på 10 meteren bak disse de siste 3 milene, og at jeg kanskje ville få igjen disse minuttene med renter på løpingen. Å, så rett jeg skulle få! Kom inn på 5:06 på syklingen, og ville nok hatt 5:04 om jeg hadde kjørt eget tempo helt inn. Men nå kom jeg inn til T2 med superbein!! Ser likevel at jeg hadde snittwatt på 198, og NP på 221W, og ikke minst at jeg hadde presset litt vel hardt i bakkene. Variability Indeks på 1,11 er litt mye. Hadde fortsatt ingen anelse om hvilken plassering jeg hadde. Produserte 308 TSS på sykkelen.
T2:
Denne gikk mye bedre følte jeg. Med sykkelskoa fast i pedalene er det bare å henge fra seg sykkel og hjelm og ta på joggeskoa. 1min 13 sek er bra. Hentet inn igjen litt av de "tapte" minuttene fra syklingen. "Bare" å perse med ca 10 min på maraton nå så ville jeg komme inn omtrent akkurat til det oppsatte skjemaet....
Løp:
Persen på maraton var på 3t 26 min fra Nice i fjor. Med litt lettere kropp og generelt bedre form mente jeg det var mulig å flytte denne ned på under 3t 20 min. Tester har også bekreftet at jeg på en god dag burde kunne holde 4:40 fart, og altså kunne komme inn på ca. 3t 17 min. Men ikke bare å bestille slike løp; mye må klaffe med næring osv. Ut på maratonen hadde jeg imidlertid så bra løpebein at jeg tok ryggen på en Hawaii kunkurrent selv om han løp i et tempo som tilsa en maratontid på under 3:10. Jeg tolket signalene han fikk ved ca. 5 løpte km dithen at han låg som nr. 10 i klassen vår.
Løp med garmin 310, og hadde full kontroll på både aktuell og gjennomsnittlig løpehastighet. Veldig nyttig slik min psyke er skrudd sammen... Løp helt jevnt på 4:25 pr km, og fortsatte med det også når komkurrenten min falt av litt etter ca 15 km. Jeg holdt faktisk 4:25 tempo helt til ca. 24 løpte km. Passerte 21,1 km og halvveis på 1t 33 min. Hadde da startet på den psykisk (og fysisk) harde tredje runden av i alt fire. Kilometertiden gjorde et lite hopp, og jeg måtte presse meg selv hardt for å holde den på 4:40. Det regnet og blåste også ganske kraftig nå. Hærlig avkjølende, men det er nå engang tyngre å løpe i regn og vind. Tenkte å la psyken og beine få "hvile" litt fra smertene frem til jeg startet på sisterunden.
Sisterunden er nesten lettere enn den tredje, siden du da liksom ser enden på smertene og slitet. Fra start på siste runden presset jeg igjen hardt for å komme ned igjen på 4:30 fart. Det holdt i akkurat 3 km, så var det slutt. Jeg måtte sleppe opp igjen litt, og løp på 4:40-4:45 fart frem til det var ca. 2,5 km igjen. Jeg såg da 2 stk, som også var på siste løperunden, ikke langt foran meg. Siden startnr. er foran, og age-group merkingen er med mikroskrift er det nærmest umulig å se om det er konkurrenter til Hawaii plass eller ikke. Troddde ikke noen hadde løpt forbi meg, og trodde heller ikke jeg hadde løpt forbi noen, så jeg antok at jeg låg som nr. 9 eller 10.
De to løperene foran kunne da meget vel være de to som skilte meg fra 8. plass og sikker Hawaii kvalifisering. En vanvittig sluttspurt startet, der jeg løp på 4:15 fart, og tidvis fortere enn det også de siste kilometerene. Feiet gjennom drikkestasjoner, og løp vel delvis ned en person der (unnskyld!!) Men de to konkurrentene ble borte bak meg i allefall! Ser av resultatlisten at begge var i min age-group, og at de kom inn som nr 7 og 8, litt over halvminuttet bak meg. Så var spurten "unødvendig" men man vet jo aldri!! Spurten sørget i alefall for en maratontid på under 3t 10 min. 3:09:41 er ny pers med 17 min, langt i overkant av hva jeg våget å håpe på, men om man tør å satse litt, så kan man bli belønnet litt stort.
Sluttid 9t 24 min 26 sek,
Spilt: 1:05:00 - 5:06:40 - 3:09:40
Det må kunne kalles å kjøre etter plan!!
Nr. 29 totalt, og 6. plass i age group 35-39. Og ikke minst Hawaii plass!!
Ernæringsopplegg underveis var som følger:
Før start:
Innta totalt ca. 1000kcal før start (Frokost 2,5 t før start: Medbrakt frokostblanding, baguett med nutella og banan. Nutridrink, halv energibar og litt sportsdrikke 45-30 min før start)
På sykkel:
350-400 kcal pr time derav ca 75g karbohydrater.
1 dl nutridrink, 1 gel og 0,75 liter sportsdrikke pr time. (og 1 endurolyte kapsel)
På løp:
1 dl cola og 1 dl vann på annenhver drikkestasjon (ca hvert 15 min) Totalt 3 gel (en etter hver fullførte løperunde) Og en endurolyte kapsel pr runde.
Jeg hadde mitt eneste toalettbesøk i.l.a. konkurransen etter 2 km på løpingen.
tirsdag 21. juni 2011
Hove Tri 2011
En test på formen skulle gjennomføres på Hove også i år. Kroppen hadde ikke kjentes så veldig fresh ut siste uka. Kan kanskje skyldes Big Day på søndag, men jeg perset på 5,6 km terreng/grusløp i Borredalen rundt på tirsdag, så det kunne ikke være helt galt...
Dro nedover på fredag ettermiddag, og fikk overnatting i hytte ca. 10 meter fra målstreken; mange, mange takk for det Steinar! Ikke så dumt å bo på hytte med tidtagere og dommere :-)) Men når alle er både proffe og upartiske, så ble det ikke mye hjelp å hente derifra. Skulle da også bare mangle:-)
Stod nesten helt fremst i svømmestarten, da jeg hadde forventninger til egen svømmeform. Fikk meg en albue, eller spark allerede etter 20 meter, så da ble det naturlig nok til at jeg gled litt for langt bakover i feltet, og havnet der jeg ofte gjør; midt i klynga. Fikk derfor sloss litt de første par hundre meterene likevel. Svømmeformen var bra, så etterhvert svømte jeg meg opp, og kom inn på ca. 25:46. Det er en del nærmere de beste enn i fjor, men bare nesten der jeg håpet å være.
En rask T1 brakte meg fra 25. til 16. plass!!
Ut på sykkel brukte jeg litt unødig lang tid på å komme skikkelig inn i både sykkelsko og sykkelrytme. Syklet kontrollert og etter watt, men bommet litt på snittwatt kontra normaliserte watt, og burde ha syklet noe hardere. NP på 264W er 5-10 watt for lite etter hva jeg bør hente ut prosentvis i forhold til terskelwatt. Sykkeltid på 1:01:22, nesten 2 min mer enn i fjor tyder også på det, selv om løypa var ca. 1,5 km lenger i år. Syklet altså relativt sett fortere i år enn i fjor, men langt i fra så mye bedre som jeg hadde ventet. Syklet meg opp til 14. plass, men hadde kun 18. beste sykkeltid, ikke godt nok!
Rask T2 brakte meg ganske nærme et par stk. foran meg i løypa.
Litt for lett sykling har sine fordeler på løp. Jeg hadde gode bein,og startet ganske hardt ut på løp. Tok igjen en løper pr runde, de første tre rundene, og 2 stk. på sisterunden. Slik at jeg kom i mål som nr. 9 totalt. Sjette beste tid på løp er bra, og tiden 41:36 er over 2 min raskere enn i fjor, til tross for at løypa var noe lenger i år. Løpingen er jeg fornøyd med!
Sluttid på 2:11:33 er halvannet minutt raskere enn i fjor, og når løypa i år var lenger, så må jeg være fornøyd med det. Var en del mindre bak teten i år, men hadde håpet å være enda nærmere. Sykling under pari ødela for det.
Til slutt stor takk til både arrangører, konkurrenter og publikum for en flott dag og et meget bra arrangement. Jeg kommer tilbake neste år.
Dro nedover på fredag ettermiddag, og fikk overnatting i hytte ca. 10 meter fra målstreken; mange, mange takk for det Steinar! Ikke så dumt å bo på hytte med tidtagere og dommere :-)) Men når alle er både proffe og upartiske, så ble det ikke mye hjelp å hente derifra. Skulle da også bare mangle:-)
Stod nesten helt fremst i svømmestarten, da jeg hadde forventninger til egen svømmeform. Fikk meg en albue, eller spark allerede etter 20 meter, så da ble det naturlig nok til at jeg gled litt for langt bakover i feltet, og havnet der jeg ofte gjør; midt i klynga. Fikk derfor sloss litt de første par hundre meterene likevel. Svømmeformen var bra, så etterhvert svømte jeg meg opp, og kom inn på ca. 25:46. Det er en del nærmere de beste enn i fjor, men bare nesten der jeg håpet å være.
En rask T1 brakte meg fra 25. til 16. plass!!
Ut på sykkel brukte jeg litt unødig lang tid på å komme skikkelig inn i både sykkelsko og sykkelrytme. Syklet kontrollert og etter watt, men bommet litt på snittwatt kontra normaliserte watt, og burde ha syklet noe hardere. NP på 264W er 5-10 watt for lite etter hva jeg bør hente ut prosentvis i forhold til terskelwatt. Sykkeltid på 1:01:22, nesten 2 min mer enn i fjor tyder også på det, selv om løypa var ca. 1,5 km lenger i år. Syklet altså relativt sett fortere i år enn i fjor, men langt i fra så mye bedre som jeg hadde ventet. Syklet meg opp til 14. plass, men hadde kun 18. beste sykkeltid, ikke godt nok!
Rask T2 brakte meg ganske nærme et par stk. foran meg i løypa.
Litt for lett sykling har sine fordeler på løp. Jeg hadde gode bein,og startet ganske hardt ut på løp. Tok igjen en løper pr runde, de første tre rundene, og 2 stk. på sisterunden. Slik at jeg kom i mål som nr. 9 totalt. Sjette beste tid på løp er bra, og tiden 41:36 er over 2 min raskere enn i fjor, til tross for at løypa var noe lenger i år. Løpingen er jeg fornøyd med!
Sluttid på 2:11:33 er halvannet minutt raskere enn i fjor, og når løypa i år var lenger, så må jeg være fornøyd med det. Var en del mindre bak teten i år, men hadde håpet å være enda nærmere. Sykling under pari ødela for det.
Til slutt stor takk til både arrangører, konkurrenter og publikum for en flott dag og et meget bra arrangement. Jeg kommer tilbake neste år.
mandag 13. juni 2011
4 uker igjen til årets mål!!!!
Det begynner å krible allerede......
Gjennomførte i går Big day, siste virkelige testen på om jeg er i rute.
Planen var å følge Joe friel sitt Big day opplegg:
6x500 svøm i konkurransefart, og med 30 sek pause mellom.
- 90 min pause
4-5 timer sykkel; 30 min oppvarming, og 3,5-4 timer på konkurranseintensitet (watt eller puls)og noen minutter rolig til slutt.
- 90 min pause
2 timer løp; 15 min oppvarming etterfulgt av 90 min på konkurransefart, og 15 min rolig nedløping.
Svøm:
Har kommet til at IM konkurransefart for meg i år er ca. 8:00 pr 500m, eller 1:36 pr 100m. Det vil si en teoretisk svømmetid på 60-61 min, og med sikk-sakk, drafting, slåssing osv. så bør jeg likevel kunne komme inn mellom 60-65 min. Jeg svømte følgende serie i går: 7:45(simulere hard start)- 7:55 - 7:56 - 8:01 - 7:58 - 8:00. Her er jeg altså i rute!
Sykkel:
Terskelwatten er for øyeblikket 285W. Antar at jeg er på akkurat 290W om 4 uker... Forskjellig teori på dette området tilsier at jeg ikke bør ta ut mer enn 290-300 TSS, eller ikke over ca. 0,75 x terskelwatt (i normaliserte watt (NP)). Uavhengig av hvilken teori jeg velger å benytte, så ender jeg opp med at jeg bør ta sikte på en NP på ca. 215 W. I går hadde jeg 3t 40 min med NP 206 W. Ganske konservativt altså, og det gikk også kanskje litt for lett. Uansett, etter 8 mnd med kun wattbasert sykkeltrening, så er jeg vesentlig tryggere på hva som er riktig intensitet. Jeg vet hvor hardt jeg bør sykle, jeg er imidlertid langt mer usikker på om denne intensiteten vil bringe meg gjennom sykkelløypa i Zürich på under 5 timer på en dag med normalt gode vindforhold...
Løp:
Persen på løpedelen i IM er 3:26, etter hard sykling i et veldig varmt Nice i 2010. Målet er å forbedre denne betraktelig! Raske utregninger tilsier:
4:50 pr km --> maratontid 3t 24 min
4:40 pr km --> maratontid 3t 17 min
4:30 pr km --> maratontid 3t 10 min
Mitt mål, og plan er å løpe på en tid mellom 3:15 og 3:20!! Dvs. 4:40 pr km. For å klare dette har jeg kommet til at løpsfarten må være 4:35, da det alltid forsvinner en del tid i.f.m. tissepauser, gange gjennom drikkestasjoner osv. I går løp jeg 90 min på 4:30 tempo, uten å måtte jobbe noe særlig for det, men så er det fra 90 min og utover at løpet virkelig starter. Det som føles lett blir moderat, det modarate blir jobbete, og det jobbete blir hardt, før det harde blir et helvete siste timen. Men dette er jeg forberedt på...
10 dager til med relativt mye og hard trening nå, så blir det gradvis færre timer, men fremdeles harde økter de siste 2 ukene frem mot 10. juli.....
Da får vi se om planen:
1:03
0:04
4:57
0:03
3:17
= 9t 24 min er mer enn bare en plan......
Gjennomførte i går Big day, siste virkelige testen på om jeg er i rute.
Planen var å følge Joe friel sitt Big day opplegg:
6x500 svøm i konkurransefart, og med 30 sek pause mellom.
- 90 min pause
4-5 timer sykkel; 30 min oppvarming, og 3,5-4 timer på konkurranseintensitet (watt eller puls)og noen minutter rolig til slutt.
- 90 min pause
2 timer løp; 15 min oppvarming etterfulgt av 90 min på konkurransefart, og 15 min rolig nedløping.
Svøm:
Har kommet til at IM konkurransefart for meg i år er ca. 8:00 pr 500m, eller 1:36 pr 100m. Det vil si en teoretisk svømmetid på 60-61 min, og med sikk-sakk, drafting, slåssing osv. så bør jeg likevel kunne komme inn mellom 60-65 min. Jeg svømte følgende serie i går: 7:45(simulere hard start)- 7:55 - 7:56 - 8:01 - 7:58 - 8:00. Her er jeg altså i rute!
Sykkel:
Terskelwatten er for øyeblikket 285W. Antar at jeg er på akkurat 290W om 4 uker... Forskjellig teori på dette området tilsier at jeg ikke bør ta ut mer enn 290-300 TSS, eller ikke over ca. 0,75 x terskelwatt (i normaliserte watt (NP)). Uavhengig av hvilken teori jeg velger å benytte, så ender jeg opp med at jeg bør ta sikte på en NP på ca. 215 W. I går hadde jeg 3t 40 min med NP 206 W. Ganske konservativt altså, og det gikk også kanskje litt for lett. Uansett, etter 8 mnd med kun wattbasert sykkeltrening, så er jeg vesentlig tryggere på hva som er riktig intensitet. Jeg vet hvor hardt jeg bør sykle, jeg er imidlertid langt mer usikker på om denne intensiteten vil bringe meg gjennom sykkelløypa i Zürich på under 5 timer på en dag med normalt gode vindforhold...
Løp:
Persen på løpedelen i IM er 3:26, etter hard sykling i et veldig varmt Nice i 2010. Målet er å forbedre denne betraktelig! Raske utregninger tilsier:
4:50 pr km --> maratontid 3t 24 min
4:40 pr km --> maratontid 3t 17 min
4:30 pr km --> maratontid 3t 10 min
Mitt mål, og plan er å løpe på en tid mellom 3:15 og 3:20!! Dvs. 4:40 pr km. For å klare dette har jeg kommet til at løpsfarten må være 4:35, da det alltid forsvinner en del tid i.f.m. tissepauser, gange gjennom drikkestasjoner osv. I går løp jeg 90 min på 4:30 tempo, uten å måtte jobbe noe særlig for det, men så er det fra 90 min og utover at løpet virkelig starter. Det som føles lett blir moderat, det modarate blir jobbete, og det jobbete blir hardt, før det harde blir et helvete siste timen. Men dette er jeg forberedt på...
10 dager til med relativt mye og hard trening nå, så blir det gradvis færre timer, men fremdeles harde økter de siste 2 ukene frem mot 10. juli.....
Da får vi se om planen:
1:03
0:04
4:57
0:03
3:17
= 9t 24 min er mer enn bare en plan......
mandag 2. mai 2011
Sesongstart, NC sprint (halv- olympisk) i Bø
Så var endelig dagen her. Sesongstart med norgescup sprintdistanse i Bø. 750 meter svømming i basseng, jaktstart på 20 km sykling i rullende/småkupert terreng og 5 km kupert løping.
Bø betyr litt reisetid, så det var tidlig opp og kjøre innover langs fjorden. Parkerte bilen ved Oslofjordtunnelen og satt på med Even O. herfra. Altid hyggelig reisefølge det! Vi var nok begge spente på både egen og andres form. Han med mål om pallen, og jeg med mål om å bli blant de 15 beste.
For svømmingen hadde jeg håp om å komme ned mot 12 min blank. 750m test på fredag viste 12:18 og tilsa at det burde være innen rekkevidde. Jeg kom inn på 12:02, og kan da ikke annet enn å være førnøyd, godt fornøyd. Det er en forbedrig på nesten et minutt i forhold til det nivået jeg hadde i fjor.
Startet som nr. 16 på syklingen, nesten 3 min bak de beste svømmerene, men ikke skrekkelig langt bak 15. plassen, og midt i et "felt". Planen var å legge ut på ca. 300 watt, og så se hva det ville holde til. Terskeltesten på torsdag på 285 watt skulle tilsi at rett intensitet burde være en plass mellom 285 og 300 watt. Prøvde å holde meg til planen, men i en småkupert løype, og på en sprint er det ikke lett å forholde seg til watt, så det ble like mye sykling på følelsen, og pacing i forhold til konkurrenter. Hadde bra driv gjennom hele sykkeldistansen, uten å ha helt gode bein. Det har nok blitt litt lite hvile før denne konkurransen, med bl.a. 3,5 timer på sykkel dagen før konkurransen, men dette var forsåvidt del av en større plan. Det er ikke denne helga som er målet for sesongen!! Fikk veldig god pacing på syklingen av Espen W. der vi bytta på å "dra" gjennom hele løypa. Hadde vel 4-5 "føringer" hver. Moro! Tok igjen maange på syklingen, og hadde en god følelse. Tok overraskende igjen Knut Ole T. etter ca 15 km, og som om ikke det var nok tok jeg igjen Arild Tveiten rett før skiftesonen. At Knut Anders Fostervold tok meg igjen på veg inn til skiftesonen var litt overraskende, fordi jeg trodde han skulle ta meg igjen lenge før, men en svak svømming for hans del er nok mest skyld i det... Trøbla litt med å komme ut av sykkelskoa på inn til skifting, og tapte litt tid der, men ikke så mange sekunder. Sykkeltid på godt under 30 min er bra, og normaliserte watt på 291 er som jeg trodde, kanskje litt lite?
Rask skifting bragte meg opp i ryggen på Tveiten og Fostervold, mens Espen W. var ca. 5-10 sek foran. Tenkte å ta ryggen på Fostervold/Tveiten, men til min store overraskelse gikk det for seint. Løp derfor rett forbi, og hentet også inn Espen etter 2-300 meter. Overgangen sykkel/løp gikk veldig greit, men fremdeles var det ikke noe gratis å få, beina var bare sånn middels pluss. Nede på flata på gangstien såg jeg 2 rygger som jeg siktet meg inn på. Første runden gikk litt vel fort, og det ble skikkelig tungt opp til runding. herifra og inn ble det mye løping på viljen. Etter en andrerunde på det jevne, så ble det litt bedre på sisterunden, og i siste bakken hentet jeg inn David Ekroll, en av de to som jeg lenge såg foran meg. Fikk til en ok avslutning, og holdt avstanden til både de foran, og de bak. Et godt tegn er at jeg ikke tenkte på at det kunne komme noen innhentende på løpingen. Fokus var fremover. Litt farlig kanskje, siden det var sterke løpere bak meg, men jeg løper vel igrunnen ikke fortere om jeg tenker på de bak... Løpstid på ca. 18:00 er bra. Jeg vet at jeg er god for løp under 18 min på en veldig hod dag, men det er ikke bare å bestille disse dagene.
Totaltid på 59:31 er solid pers på distansen, og 7. plass totalt er langt bedre en forventet. Ikke fått offisielle splitt tider, men etter egen klokke ble de sånn veldig omtrentlig som følger: Svøm: 12:02, sykkel 29:15, t2:10-15sek, løp: 18:03
Alt i alt en skikkelig opptur både tids- og plasseringsmessig. Nå skal det sies at noen av de aller beste ikke stilte til start, men det var likevel et bra startfelt. Og ikke minst mange deltagende, med 61 startende på halv-olympisk distanse.
... og Even O. kom på pallen, han ble nr. 2, kun få sekunder bak vinneren Tom Remman.
Takk til arrangørene i Bø for et fint gjennomført arrangement med en fantastisk atmosfære gjennom hele dagen.
Bø betyr litt reisetid, så det var tidlig opp og kjøre innover langs fjorden. Parkerte bilen ved Oslofjordtunnelen og satt på med Even O. herfra. Altid hyggelig reisefølge det! Vi var nok begge spente på både egen og andres form. Han med mål om pallen, og jeg med mål om å bli blant de 15 beste.
For svømmingen hadde jeg håp om å komme ned mot 12 min blank. 750m test på fredag viste 12:18 og tilsa at det burde være innen rekkevidde. Jeg kom inn på 12:02, og kan da ikke annet enn å være førnøyd, godt fornøyd. Det er en forbedrig på nesten et minutt i forhold til det nivået jeg hadde i fjor.
Startet som nr. 16 på syklingen, nesten 3 min bak de beste svømmerene, men ikke skrekkelig langt bak 15. plassen, og midt i et "felt". Planen var å legge ut på ca. 300 watt, og så se hva det ville holde til. Terskeltesten på torsdag på 285 watt skulle tilsi at rett intensitet burde være en plass mellom 285 og 300 watt. Prøvde å holde meg til planen, men i en småkupert løype, og på en sprint er det ikke lett å forholde seg til watt, så det ble like mye sykling på følelsen, og pacing i forhold til konkurrenter. Hadde bra driv gjennom hele sykkeldistansen, uten å ha helt gode bein. Det har nok blitt litt lite hvile før denne konkurransen, med bl.a. 3,5 timer på sykkel dagen før konkurransen, men dette var forsåvidt del av en større plan. Det er ikke denne helga som er målet for sesongen!! Fikk veldig god pacing på syklingen av Espen W. der vi bytta på å "dra" gjennom hele løypa. Hadde vel 4-5 "føringer" hver. Moro! Tok igjen maange på syklingen, og hadde en god følelse. Tok overraskende igjen Knut Ole T. etter ca 15 km, og som om ikke det var nok tok jeg igjen Arild Tveiten rett før skiftesonen. At Knut Anders Fostervold tok meg igjen på veg inn til skiftesonen var litt overraskende, fordi jeg trodde han skulle ta meg igjen lenge før, men en svak svømming for hans del er nok mest skyld i det... Trøbla litt med å komme ut av sykkelskoa på inn til skifting, og tapte litt tid der, men ikke så mange sekunder. Sykkeltid på godt under 30 min er bra, og normaliserte watt på 291 er som jeg trodde, kanskje litt lite?
Rask skifting bragte meg opp i ryggen på Tveiten og Fostervold, mens Espen W. var ca. 5-10 sek foran. Tenkte å ta ryggen på Fostervold/Tveiten, men til min store overraskelse gikk det for seint. Løp derfor rett forbi, og hentet også inn Espen etter 2-300 meter. Overgangen sykkel/løp gikk veldig greit, men fremdeles var det ikke noe gratis å få, beina var bare sånn middels pluss. Nede på flata på gangstien såg jeg 2 rygger som jeg siktet meg inn på. Første runden gikk litt vel fort, og det ble skikkelig tungt opp til runding. herifra og inn ble det mye løping på viljen. Etter en andrerunde på det jevne, så ble det litt bedre på sisterunden, og i siste bakken hentet jeg inn David Ekroll, en av de to som jeg lenge såg foran meg. Fikk til en ok avslutning, og holdt avstanden til både de foran, og de bak. Et godt tegn er at jeg ikke tenkte på at det kunne komme noen innhentende på løpingen. Fokus var fremover. Litt farlig kanskje, siden det var sterke løpere bak meg, men jeg løper vel igrunnen ikke fortere om jeg tenker på de bak... Løpstid på ca. 18:00 er bra. Jeg vet at jeg er god for løp under 18 min på en veldig hod dag, men det er ikke bare å bestille disse dagene.
Totaltid på 59:31 er solid pers på distansen, og 7. plass totalt er langt bedre en forventet. Ikke fått offisielle splitt tider, men etter egen klokke ble de sånn veldig omtrentlig som følger: Svøm: 12:02, sykkel 29:15, t2:10-15sek, løp: 18:03
Alt i alt en skikkelig opptur både tids- og plasseringsmessig. Nå skal det sies at noen av de aller beste ikke stilte til start, men det var likevel et bra startfelt. Og ikke minst mange deltagende, med 61 startende på halv-olympisk distanse.
... og Even O. kom på pallen, han ble nr. 2, kun få sekunder bak vinneren Tom Remman.
Takk til arrangørene i Bø for et fint gjennomført arrangement med en fantastisk atmosfære gjennom hele dagen.
lørdag 30. april 2011
Oppsummering treningsleir på Playitas, Fuerteventura
Som jeg har skrevet her før: Lite nytt på bloggen er et tegn på mye trening.
Er vel kanskje ikke helt slik en treningsblogg optimalt sett bør være, men sånn er det bare!
Den 11. apr. dro jeg på to ukers treningsleir til Playitas på Fuerteventura. En leir i regi av det danske triatlonforbundet. Og det ble to fabelaktige uker. Et meget bra og gjennomtenkt opplegg med rett blanding av svømming, sykling, løping og hvile. Ja, vi hvilte litt også, ikke mye, men akkurat såvidt nok.
Logget tilsammen drøye 60 timer trening på de to ukene; fordelt på 16 timer svømming, 34 timer sykling og 10 timer løping, samt litt styrke/core.
Vi bodde på leilighetshotell med halvpensjon, og hadde dermed få andre ting å tenke på enn akkurat trene, spise og hvile. Skjønt vi måtte presse inn litt intensiv soling på bassengkanten et par tre ganger:-)
Veldig hyggelig reisefølge/treningskamerater hadde jeg også i BK Ridley, Oslofjord tri og de danske deltagerene. Som om ikke det var nok, så hadde danskene landslaget sitt, med 3-4 av sine aller beste professionelle langdistanse-triatleter der. Rasmus Henning er vel kjent for de fleste, men utøvere som Martin Jensen, Jimmy Johnsen og kanskje Esben Hovgaard kan nok også bli kjente navn etterhvert, i den grad de ikke allerede er det. Fikk faktisk et par treningsøkter sammen med noen av disse. Da merker man hvorfor de er proffer, mens man selv er amatør... Men imøtekommende, åpne og hyggelige var de.
En av samtalene ved middagsbordet forløp som følger:
Esben Hovgaard: Ser på finisher skjorta di at du var med på chaallenge Barcelona, Per Morten.
Jeg: Ja, stemmer det. Gikk veldig bra. Ny ironman pers med 9:42 og greier. Var du med eller?
Esben: Nei, jeg var ikke med, men Jimmy ved siden av deg han var der.
Jeg: Javel! Gikk det bra med deg da Jimmy?
Esben: Vel det gikk vel greit, for han vant hele greia!
Jeg: Hvilken tid fikk du da Jimmy?
Jimmy: 8:20 mener jeg det var.....
Vel i et sånt miljø kan vi amatørene ikke annet enn å bli bedre, samtidig som vi bøyer oss i støvet!
Og bedre det ble jeg: Test på computraineren 4 dager etter treningsleiren viste terskel på 285 Watt, det er 20-25 Watt bedre enn før avreise, en formidabel økning på 2 uker!
Er vel kanskje ikke helt slik en treningsblogg optimalt sett bør være, men sånn er det bare!
Den 11. apr. dro jeg på to ukers treningsleir til Playitas på Fuerteventura. En leir i regi av det danske triatlonforbundet. Og det ble to fabelaktige uker. Et meget bra og gjennomtenkt opplegg med rett blanding av svømming, sykling, løping og hvile. Ja, vi hvilte litt også, ikke mye, men akkurat såvidt nok.
Logget tilsammen drøye 60 timer trening på de to ukene; fordelt på 16 timer svømming, 34 timer sykling og 10 timer løping, samt litt styrke/core.
Vi bodde på leilighetshotell med halvpensjon, og hadde dermed få andre ting å tenke på enn akkurat trene, spise og hvile. Skjønt vi måtte presse inn litt intensiv soling på bassengkanten et par tre ganger:-)
Veldig hyggelig reisefølge/treningskamerater hadde jeg også i BK Ridley, Oslofjord tri og de danske deltagerene. Som om ikke det var nok, så hadde danskene landslaget sitt, med 3-4 av sine aller beste professionelle langdistanse-triatleter der. Rasmus Henning er vel kjent for de fleste, men utøvere som Martin Jensen, Jimmy Johnsen og kanskje Esben Hovgaard kan nok også bli kjente navn etterhvert, i den grad de ikke allerede er det. Fikk faktisk et par treningsøkter sammen med noen av disse. Da merker man hvorfor de er proffer, mens man selv er amatør... Men imøtekommende, åpne og hyggelige var de.
En av samtalene ved middagsbordet forløp som følger:
Esben Hovgaard: Ser på finisher skjorta di at du var med på chaallenge Barcelona, Per Morten.
Jeg: Ja, stemmer det. Gikk veldig bra. Ny ironman pers med 9:42 og greier. Var du med eller?
Esben: Nei, jeg var ikke med, men Jimmy ved siden av deg han var der.
Jeg: Javel! Gikk det bra med deg da Jimmy?
Esben: Vel det gikk vel greit, for han vant hele greia!
Jeg: Hvilken tid fikk du da Jimmy?
Jimmy: 8:20 mener jeg det var.....
Vel i et sånt miljø kan vi amatørene ikke annet enn å bli bedre, samtidig som vi bøyer oss i støvet!
Og bedre det ble jeg: Test på computraineren 4 dager etter treningsleiren viste terskel på 285 Watt, det er 20-25 Watt bedre enn før avreise, en formidabel økning på 2 uker!
onsdag 23. mars 2011
mandag 21. mars 2011
Birkebeinerrennet...
Skisesongen er slutt, i den grad den i det hele tatt startet...
Kort fortalt: Var ikke frisk og skulle aldri ha startet, men lærer aldri. Overpresterte veldig ut fra forutsetningene, og kom inn på 3:31:31. lenger foran merkekravet enn noen gang. Skulle vært moro å se hva jeg kunne fått til på en god dag, hm...
Kroppen stritta imot med full kraft helt til Kvarstad, men derifra og inn til mål gikk det ganske bra. Etter Skramstadsetra måtte jeg ut i høyre spor og ta noen minutter i påsketur-tempo; kroppen ville ikke, til tross for en helt planlagt moderat åpningsfart (som likevel føltes helt drepende)
Fint føre, knallbra vær og gode ski. Fin tur over fjellet, og hyggelig weekend sammen med trivelige folk. En kjempehelg, men som sagt: Jeg stiller ikke til start flere ganger med sykdom i kroppen!
Nå er det vår!
Kort fortalt: Var ikke frisk og skulle aldri ha startet, men lærer aldri. Overpresterte veldig ut fra forutsetningene, og kom inn på 3:31:31. lenger foran merkekravet enn noen gang. Skulle vært moro å se hva jeg kunne fått til på en god dag, hm...
Kroppen stritta imot med full kraft helt til Kvarstad, men derifra og inn til mål gikk det ganske bra. Etter Skramstadsetra måtte jeg ut i høyre spor og ta noen minutter i påsketur-tempo; kroppen ville ikke, til tross for en helt planlagt moderat åpningsfart (som likevel føltes helt drepende)
Fint føre, knallbra vær og gode ski. Fin tur over fjellet, og hyggelig weekend sammen med trivelige folk. En kjempehelg, men som sagt: Jeg stiller ikke til start flere ganger med sykdom i kroppen!
Nå er det vår!
torsdag 3. februar 2011
Marcialonga 2011
I en sesong der jeg ikke skal, eller skulle gå noe særlig på ski, så meldte jeg meg på Marcialonga...... Tja, ikke alltid man er like rasjonell. Men med turnusjobbing er det langt i fra hvert år det passer med slike arrangement, så i år når det passet med turnusen, så meldte jeg meg altså på. Reiste en organisert tur med andre fra Fredrikstad Skiklubb; vi var vel ca 20 stk. som dro nedover. Et skikkelig hyggelig reisefølge; lett blanding av påmeldte, ledsagere, "seriøse", og de som ikke tar det så høytidelig. Men fellesnevnereen var: Glade og hyggelige mosjonister.
Vi bodde sentralt på et fin-fint hotell i Cavalese, ca. 4-500 meter fra målgang, og ca. samme avstand fra gondolbanen som tar deg ned til Marcialongatraseen, eller videre opp i alpinanlegget på fjellet på andre siden av dalen. Mildt sagt perfekt beliggenhet!
Dro nedover tidlig, så vi fikk tid til et par dager testing i løypa, og også en dag med "høydetrening" på et ypperlig langrennsanlegg oppe på 1800 meters høyde før selve rennet på søndagen.
Halvtimes busstur til start på søndagsmorgen. Måtte starte i pulje 4 p.g.a. litt sen påmelding, og litt dårlig betalt for fjorårets prestasjon i Birken. Dvs. at jeg startet i pulje med de som antas å komme inn til plassering fra 1000-1500 av de 6-7000 startende. Var redd for det ble vanskelig å komme forbi så mange som jeg mente jeg var i stand til på en god dag; antok at jeg minst burde være blant de 7-800 beste selv om jeg har gått minimalt på ski denne sesongen. Det ble 3 turer midt i desember og nye 3 turer siste uka før avreise! Men grunnformen er bra, og traseen i Marcialonga er ikke så veldig skiteknisk krevende da det i all hovedsak er staking!
Havnet i en uendelig, men helt nødvendig dokø, som gjorde at jeg bare såvidt rakk starten, og slapp dermed ut i andre bølge av min startpulje, men i den var jeg til gjengjeld først! Fikk derfor gå helt alene de første par hundre meterene, men da tok jeg igjen første bølge av startpulja mi. Derifra og de neste 30 km ble det veldig mye hopping mellom sporene for å komme frem i feltet. Traseen var ikke så smal som fryktet, og det var bra muligheter til å komme forbi. Holdt en jevn høy fart i starten for å komme frem i feltet, og kanskje finne en passende gruppe å følge på flatene nedover dalen. Ved vending etter ca. 18 km hadde jeg tatt igjen mange fra pulje 3, og såg kun noen få fra min egen pulje. Det lovet bra. Begynte også å ta igjen en del fra pulje 2. Men noen passende gruppe å slå følge med fant jeg aldri. I den grad det dannet seg noen tog, så ble nok desverre jeg ofte lokomotivet....
Etter ca. 40 km ble jeg litt passiv, og ble tidvis liggende for lenge i rygg på grupper med litt for bedagelig tempo, men ble vel også litt sliten selv. Både fysisk og mentalt slitsomt å hele tide være så "jagende". 40-55 km gikk dermed litt sånn på autopilot. Derifra og inn til den siste 3 km lange bakken gikk jeg alene, og plukket løpere jevn og trutt. Fikk ypperlig service i bunn av bakken: Klister under skia av Fredrik, og gel samt kaffe/cola av Anita; alt utført samtidig! TAKK! Så da var det bare å gå løs på de siste km med stigning opp til mål. Var nok desverre ikke det helt optimale klisteret, for skia satt ikke helt, (men jeg hadde kjøpt det selv...) så derfor ble det funnet opp et par nye stilarter den første og bratteste kilometeren med stigning, "halveis fiskebein/diagonal/dobbeltak med og uten fraspark" på en gang. Men når det ble litt flatere, så fungerte det fint, og jeg kunne ta igjen et par løpere til når den noe mer kjente stilarten diagonalgang igjen kunne praktiseres. Ble ikke akkurat den knallavslutningen jeg hadde håpet på, men var iallefall omtrent tom for krefter ved målgang, så det var greit nok.
Hadde før start en målsetting om å komme inn under 4 timer, og kanskje være blant de 500 beste. Meget gode forhold gjorde sitt til at tiden ble såpass bra som 3t 41 min, og når jeg i tillegg ble nr. 400, så er jeg godt fornøyd. Kanskje jeg til og med reiser ned neste år dersom det passer med turnus. Da får jeg i såfall starte i puljen bak eliteklassen, og da blir det nok ikke snakk om å gå forbi mange, men heller prøve å følge med pulja så godt som mulig..
Takk til alle i reisefølget for en veldig hyggelig tur!
Vi bodde sentralt på et fin-fint hotell i Cavalese, ca. 4-500 meter fra målgang, og ca. samme avstand fra gondolbanen som tar deg ned til Marcialongatraseen, eller videre opp i alpinanlegget på fjellet på andre siden av dalen. Mildt sagt perfekt beliggenhet!
Dro nedover tidlig, så vi fikk tid til et par dager testing i løypa, og også en dag med "høydetrening" på et ypperlig langrennsanlegg oppe på 1800 meters høyde før selve rennet på søndagen.
Halvtimes busstur til start på søndagsmorgen. Måtte starte i pulje 4 p.g.a. litt sen påmelding, og litt dårlig betalt for fjorårets prestasjon i Birken. Dvs. at jeg startet i pulje med de som antas å komme inn til plassering fra 1000-1500 av de 6-7000 startende. Var redd for det ble vanskelig å komme forbi så mange som jeg mente jeg var i stand til på en god dag; antok at jeg minst burde være blant de 7-800 beste selv om jeg har gått minimalt på ski denne sesongen. Det ble 3 turer midt i desember og nye 3 turer siste uka før avreise! Men grunnformen er bra, og traseen i Marcialonga er ikke så veldig skiteknisk krevende da det i all hovedsak er staking!
Havnet i en uendelig, men helt nødvendig dokø, som gjorde at jeg bare såvidt rakk starten, og slapp dermed ut i andre bølge av min startpulje, men i den var jeg til gjengjeld først! Fikk derfor gå helt alene de første par hundre meterene, men da tok jeg igjen første bølge av startpulja mi. Derifra og de neste 30 km ble det veldig mye hopping mellom sporene for å komme frem i feltet. Traseen var ikke så smal som fryktet, og det var bra muligheter til å komme forbi. Holdt en jevn høy fart i starten for å komme frem i feltet, og kanskje finne en passende gruppe å følge på flatene nedover dalen. Ved vending etter ca. 18 km hadde jeg tatt igjen mange fra pulje 3, og såg kun noen få fra min egen pulje. Det lovet bra. Begynte også å ta igjen en del fra pulje 2. Men noen passende gruppe å slå følge med fant jeg aldri. I den grad det dannet seg noen tog, så ble nok desverre jeg ofte lokomotivet....
Etter ca. 40 km ble jeg litt passiv, og ble tidvis liggende for lenge i rygg på grupper med litt for bedagelig tempo, men ble vel også litt sliten selv. Både fysisk og mentalt slitsomt å hele tide være så "jagende". 40-55 km gikk dermed litt sånn på autopilot. Derifra og inn til den siste 3 km lange bakken gikk jeg alene, og plukket løpere jevn og trutt. Fikk ypperlig service i bunn av bakken: Klister under skia av Fredrik, og gel samt kaffe/cola av Anita; alt utført samtidig! TAKK! Så da var det bare å gå løs på de siste km med stigning opp til mål. Var nok desverre ikke det helt optimale klisteret, for skia satt ikke helt, (men jeg hadde kjøpt det selv...) så derfor ble det funnet opp et par nye stilarter den første og bratteste kilometeren med stigning, "halveis fiskebein/diagonal/dobbeltak med og uten fraspark" på en gang. Men når det ble litt flatere, så fungerte det fint, og jeg kunne ta igjen et par løpere til når den noe mer kjente stilarten diagonalgang igjen kunne praktiseres. Ble ikke akkurat den knallavslutningen jeg hadde håpet på, men var iallefall omtrent tom for krefter ved målgang, så det var greit nok.
Hadde før start en målsetting om å komme inn under 4 timer, og kanskje være blant de 500 beste. Meget gode forhold gjorde sitt til at tiden ble såpass bra som 3t 41 min, og når jeg i tillegg ble nr. 400, så er jeg godt fornøyd. Kanskje jeg til og med reiser ned neste år dersom det passer med turnus. Da får jeg i såfall starte i puljen bak eliteklassen, og da blir det nok ikke snakk om å gå forbi mange, men heller prøve å følge med pulja så godt som mulig..
Takk til alle i reisefølget for en veldig hyggelig tur!
Abonner på:
Innlegg (Atom)