Nesten en uke uten fysisk bevegelse før IM Nice p.g.a. sykdom.
En uke planlagt hvile/restitusjon etter Nice
En dag med 60 min rolig sykling.
Åtte dager med sykdom, og fremdeles syk:-((
Det føles som om jeg til tider har forsøkt å hoste opp innvollene. Men jeg lever enda, så da er det sikkert ikke noe alvorlig. Og nå tror jeg at det er bedring å spore...
OPPSUMMERT:
Sett bort fra 10 timer og 20 minutter konkurranse, så har jeg hatt 60 minutter med fysisk aktivitet de siste 3 ukene. Dette må være en slags personlig rekord. Kjenner at jeg får åndenød av å gå opp trappa! Det har sikkert litt å gjøre med sykdom også, men uansett, så er jeg helt tilbake til "scratch". Blitt litt friskere i dag, så jeg håper å kunne starte lett trening igjen i morgen. Mulig jeg dropper noen av de planlagte konkurransene fremover, men ikke tatt noen avgjørelse enda. Har heldigvis ganske bra med tid til Barcelona i starten på Oktober......
MEN, jeg er i grunnen forbausende (og urovekkende) avslappet til hele mangelen på trening, det er ikke akkurat likt meg. Får bare bruke den tiden det tar og bli frisk. Skal uansett bli fantastisk å komme i gang og presse kroppen igjen. Laaange løpeturer, harde løpeturer, deilige varme sykkelturer, harde og brattesykkelturer - og kanskje litt draktsvømming på toppen av dette. Gleder meg allerede!
Kommer sterkere tilbake!
tirsdag 13. juli 2010
torsdag 1. juli 2010
IM Nice
Årets hovedmål!
Før løpet:
Målet var å komme så nærme ned mot 10:00 som mulig. Ikke et veldig presist definert mål, men like fult et mål. Jeg opererte faktisk med 3 skjema i forkant: 10:00, 10:15 og 10:30. Så ønsker jeg jo selvsagt å imponere meg selv, og "sprenge skjema".
Vel, hva kan man si; tirsdag, 5 dager før start kom årets hittil kraftigste forkjølelse. Feber, hodepine, svimmel, stive ledd og alle de andre symptomene i nese, luftveier og bryst. Rett og slett skikkelig syk. Der røyk i allefall den siste finpussen. Var glad for at jeg fikk en skikkelig gjennomkjøring på Ringshaugdysten (selv om det kanskje var den som trigget sykdommen??) for det ble siste fysiske forberedelse. Synd for jeg hadde plan om å svømme litt i allefall.
Dro nedover med hele familien på torsdagen, og brukte et lass med papirlommetørkler på flyet. (Og irriterte sikkert vettet av han som satt ved siden av!) Bodde ca. 1,5-2 km fra startområdet. Ypperlig sted å bo; "Hotel Citea Magnan", et leilighetshotell med svømmebasseng og 150 meter fra stranda! Til og med forholdsvis rolig der, kun litt trafikkstøy, men ikke noe problem i 5. etg. der vi bodde. Torsdagen gikk ellers til soving og C-vitaminer. (psykisk slitsomt å forte seg å bli frisk)
Var i noe bedre form på fredagen, og leide bil for å kjøre gjennom sykkelløypa. Husker til å med at jeg så bråkjekt kommenterte løypa i de kuuleste utforkjøringene: "Ikke noe særlig å havne utfor disse støpekantene her". Lite visste jeg da at det skulle gå troll i ord....
Lørdag måtte jeg bare se hvor syk jeg var, og deltok på den organiserte svømmetreningen kl. 0700, samt at jeg løp et par-tre veeeldig korte drag. Konkluderte med at jeg ikke hadde hatt noe på start å gjøre den dagen, men at jeg sikkert heller ikke var for syk til å starte neste dag. Kjørte til Monaco på formiddagen for å krysse av i "been there, done that" feltet. Hjem igjen for å sjekke inn utstyr på ettermiddagen. På kvelden landet jeg på følgende litt optimistiske løpsopplegg, de siste dager tatt i betraktning; Svøm 1:10 - T1 5 min - Sykkel 5:25 -T2 5 min - Løp 3:25, altså totalt 10timer og 10 minutter.
Race day:
Konkluderte umiddelbart med at jeg var frisk nok til å starte: Snørret hadde skiftet både farge og konsistens!! (Og formen var generelt ikke så verst) Rusla til start, og fikk gjort "alt" det jeg skulle, skjønt toalettbesøket ble i siste liten. Jeg havnet derfor desidert bakerst i køen av gummimenn og damer. Jeg gjorde derfor en endring i plan, og stilte meg i 1:02 feltet i steden for 1:10 feltet. Vet enda ikke om det var lurt eller ikke.
Svøm:
Etter 200 meter med Tarzansvømming ble det mulig å begynne å svømme litt med hodet ned. Ble positivt overrasket over trengsel og slossing, da jeg var forberedt på værre. Noe "slossing" ble det selvsagt, men det gikk fint. Vel, min egen svømming gikk ikke så fint; fant aldri helt roen til å drafte, og svømte helt idiotisk mye solo, med dertilhørende sikk-sakk og omveier. Ingen å skylde på, så kun å gjøre det annerledes og bedre neste gang. Det ble en kavete svømming uten tanke på teknikk, og jeg kom opp på 1:10:46. Helt greit husker jeg at jeg tenkte da jeg passerte tavla (men for 2 mnd siden var det realistiske målet under 1:05!)
T1:
Her fortsatte den noe kronglete dagen: Idioten med startnr 1023 (meg selv) hadde pakket race belt/startnr i løpeposen og ikke sykkelposen. Syntes det var for få ting som skulle ordnes i T1, men kom ikke på hva før jeg var på god vei ut av T1 med sykkelen. Helv... startnr. Satte fra meg sykkelen ved gjerdet, og begynte å løpe de 200 meterene tilbake mot skifteteltet. Ganske utfordrende og demotiverende å løpe slik mot strømmen av konkurrenter. Antar at jeg møtte ca. 3-400 stk. på min vei i feil retning. Etter noe som føltes som en evighetskrangel med en dommer, fikk jeg lov til å bare fortsette som om ingenting var hendt! Hun skrev ned startnummeret mitt, men hva som hendte videre aner jeg ikke. Uansett så slapp jeg ut av T1 med sykkelen (som jeg faktisk fant igjen) Antar at jeg surra bort minst 3-4 minutter på dette. 7:32 er....ja akkurat ca. 3-4 minuter for mye.
Sykkel:
Planen var å sykle kontrollert ut fra T1 og drikke og ta inn en del næring den første mila. Oppildnet og forbannet etter T1 fadesen endret den planen seg visstnok av seg selv. Tror jeg syklet forbi 200 stk. de første 10 km. Etter denne utblåsningen fikk jeg hodet på plass igjen, og begynte å gjøre det jeg skulle. Pulsen kom ned dit den skulle, og jeg fikk tatt inn næring og drikke. Herifra gikk tingene egentlig på skinner i lang tid. Presset på akkurat passe både i stigninger og på flater, litt "hvile" i lette partier. Inntok både næring, drikke og salt/mineraler etter plan. Det ble mye prating med dommere gjennom hele løpet, alle lurte på hvor startnummeret mitt var....Alle fikk samme melding: "I was told in T1 to just continue"
Plutselig og uten forvarsel ved ca. 80 km smalt det til med krampe i begge bena, både legger og lår (frem- og bakside). Da må jeg si jeg så for meg en veeeldig lang tur tilbake til Nice. Fryktelig tunge tanker akkurat da, for jeg har aldri før hatt krampe på sykkelen. Holdt på å gå av sykkelen, men la inn letteste gir, og pisket luft i noen minutter, og vips så var det bare å fortsette. Tok noe ekstra salt etter dette, og var litt redd for å få krampene tilbake, men turte etterhvert å presse på igjen.
Kom inn i et meget godt "felt" nedover utforkjøringene, og det gikk skikkelig unna! Kanskje for fort, eller rettere sagt helt sikkert for fort. For etter ca. 125 km?? i en godt merket venstre sving (med fareskilt, og ellers merket med maks 35 km/t) var jeg nok litt uoppmerksom, bremset sent, låste bakhjul, slapp opp igjen og tenkte å prøve å tyne meg igjennom, men fant fort ut at det ikke gikk: PÅ TO LÅSTE HUL, SKRENSET JEG INN I "AUTOVERNET", TOK SALTO OVER, OG HAVNET X ANTALL METER NED I SKRÅNINGEN PÅ ANDRE SIDEN. Sykkelen låg enda 10 meter lenger nede i skråningen. Jeg kjente etter, og mente at jeg var fortsatt nesten like hel. Skrubbsår, blåmerker osv. men ingenting alvorlig. Kom meg ned til sykkelen, og var vel innstilt på at dette kom til å bli min første DNF. Men utrolig nok; nesten ikke en skramme. Hadde jeg gjort noe tilsvarende i forrige utforkjøring hadde det blitt DNS i betydningen: Did Not Survive!! En vridd bremsehendel var det jeg kunne oppdage, men den fikk jeg vridd tilbake i nesten normal stilling. Ingen av hjula gikk rundt da, men det er jo bagateller.... Løsna quick releaser, og satte hjula på plass igjen, og de snurra som bare det! Kunne ikke se noen skjevheter heller. Fikk med meg sykkelen opp på veien igjen, og fikk tatt en litt mer grundig gjennomgang. Fant ikke en ripe noe sted, og hjula var beine. En politimann på motorsykkel stoppet og lurte på om det gikk bra, og det gjorde det jo!! Lettere shaky kom jeg meg på sykkelen. og fortsatte i et heller moderat tempo videre nedover bakkene. Syntes jeg hørte knirke/knakelyder, og var seriøst bekymret for at ramme/gaffel skulle brekke. Men de holdt. Den ene aerobaren derimot, den brakk, og da forsvant knirkelyden også. Frykten forsvant nok litt med lyden, og etterhvert begynte jeg faktisk å sykle igjen.
Syntes jeg hadde litt dårlig veigrep i enkelte svinger, samt at sykkelen sporet litt, spesielt i venstresvinger, men lot det nesten bare stå til! Etter ca. 140 km kom en ny runde med plutselige kramper, og motivasjonen fikk seg enda en knekk. Var virkelig inne på tanken å bryte her :-( I en av de siste svingene før jeg var nede på flata fikk jeg forhjulsskrens! og måtte bare brekke sykkelen opp igjen, men her var det heldigvis en stikkvei ut midt i svingen, så jeg suste galant inn på denne, og snudde 10-15 meter inn i denne, og kom meg inn i løypa igjen. Enkelte lærer aldri! Herifra og ned ble det skikkelig kyllingkjøring. Tror sikkert 50 stk. passerte meg her! Men ned kom jeg neste like hel, og sykkelen var også tilnærmet like hel, aerobarer kan byttes! Tok det passe rolig de sist 20 flate kilometerene inn til T2. og holdt plassen min. Jeg var sikkert litt av et syn der jeg kom; blodig og med en aerobar dinglende etter wire og tape. Kom inn på 5:30:59 på syklingen, og alt tatt i betraktning må jeg være fornøyd med det. Aner ikke hva jeg tapte på disse "utenomsportslige" aktivitetene, men kan ikke skjønne annet enn at det må dreie seg om 5-10 minutter, minst?? (Og at veigrepet var dårlig var ikke rart. På framhjulet var nemlig gummien løsna fra resten av dekket på et ca. 10cm langt stykke. Vet ikke om dette hadde hendt før krashet eller i krashet, men uansett litt merkelig på et helt nytt veloflex servizio corse pariser dekk..)
T2:
FIKK PÅ MEG STARTNUMMER!! Etter å ha tørka/vaska vekk det meste av blodet fikk jeg også påfyll av solkrem. 4:56 inkludert sårstell er helt greit.
Løp:
Klarte selvsagt å glemme igjen garmin GPS på sykkelen, så hele løpingen ble på feelingen. Ikke optimalt, men med 4 runder, og mellomtid midtveis på hver runde, så funka det greit likevel. Etter litt avansert hoderegning kom jeg frem til at 52 min pr runde ville gi 3t 28 min i marathontid. Altså 26 min pr halve runde. Dette holdt jeg også ganske nøyaktig. Bena var fine gjennom hele løpedelen. Krampene fra tidligere på dagen merket jeg ingenting til, og alt gikk så lett som man kan forvente. De to første rundene forløp uten å gå annet enn 5 meter for å innta drikke. På de to siste rundene gikk jeg nesten gjennom hele drikkestasjonene. Delte på denne måten opp løpet i små nok porsjoner til å klare å holde både fart og motivasjon/vilje oppe mellom drikkestasjonene. Det var fryktelig varmt gjennom hele løpingen, men med stadige løp gjennom vanndusjene, så gikk det likevel på et vis. Fikk til en god sisterunde på ned mot 50 minutter (tror jeg) og kom inn på 3:26:24. De siste 20 kilometerene var vonde, men mye lettere enn i Kalmar i fjor sommer, så det er positivt. Marathontiden var da også 11 minutter bedre nå, så det er fremgang. Klarte også å holde Arne S. bak meg denne gangen...
Sliten, glad og veldig fysisk og psykisk tom når jeg kom i mål. Syntes at fryktelig mange ting ikke gikk veien denne dagen, men avsluttet likevel med et lyspunkt i form av løpingen. Lærte mye om både Ironman og meg selv denne dagen. Det skal jeg ta med videre. Kroppen var nok ikke 100 % det den kunne ha vært uten sykdom, men det fungerte likevel overraskende bra. Ellers var jeg spent på om Saucony fast twitch var et ambisiøst valg av fottøy til marathon, men det fungerte utmerket! Ekstra mange takkk til Samboer og barn som var ivrig heiagjeng. Takk også til Marit S. som hadde meget motiverende tilrop.
SLUTTID 10:20:37
med split:
1:10:46 - 5:30:59 - 3:26:24
Nr 133 totalt (av 2500)
Nr. 39 i klassen (av 631)
(det var ganske tett opp til planen fra kvelden før: 1:10 - 5:25 - 3:25)
Jeg sier bare: Neste år, ja neste år dere.......(eller forresten jeg skal jo til Barcelona i oktober)
P.S
Siste Hawaii plassen i M-35 gikk på tiden 9:31:03, så det er jo et lite stykke frem dit......
Før løpet:
Målet var å komme så nærme ned mot 10:00 som mulig. Ikke et veldig presist definert mål, men like fult et mål. Jeg opererte faktisk med 3 skjema i forkant: 10:00, 10:15 og 10:30. Så ønsker jeg jo selvsagt å imponere meg selv, og "sprenge skjema".
Vel, hva kan man si; tirsdag, 5 dager før start kom årets hittil kraftigste forkjølelse. Feber, hodepine, svimmel, stive ledd og alle de andre symptomene i nese, luftveier og bryst. Rett og slett skikkelig syk. Der røyk i allefall den siste finpussen. Var glad for at jeg fikk en skikkelig gjennomkjøring på Ringshaugdysten (selv om det kanskje var den som trigget sykdommen??) for det ble siste fysiske forberedelse. Synd for jeg hadde plan om å svømme litt i allefall.
Dro nedover med hele familien på torsdagen, og brukte et lass med papirlommetørkler på flyet. (Og irriterte sikkert vettet av han som satt ved siden av!) Bodde ca. 1,5-2 km fra startområdet. Ypperlig sted å bo; "Hotel Citea Magnan", et leilighetshotell med svømmebasseng og 150 meter fra stranda! Til og med forholdsvis rolig der, kun litt trafikkstøy, men ikke noe problem i 5. etg. der vi bodde. Torsdagen gikk ellers til soving og C-vitaminer. (psykisk slitsomt å forte seg å bli frisk)
Var i noe bedre form på fredagen, og leide bil for å kjøre gjennom sykkelløypa. Husker til å med at jeg så bråkjekt kommenterte løypa i de kuuleste utforkjøringene: "Ikke noe særlig å havne utfor disse støpekantene her". Lite visste jeg da at det skulle gå troll i ord....
Lørdag måtte jeg bare se hvor syk jeg var, og deltok på den organiserte svømmetreningen kl. 0700, samt at jeg løp et par-tre veeeldig korte drag. Konkluderte med at jeg ikke hadde hatt noe på start å gjøre den dagen, men at jeg sikkert heller ikke var for syk til å starte neste dag. Kjørte til Monaco på formiddagen for å krysse av i "been there, done that" feltet. Hjem igjen for å sjekke inn utstyr på ettermiddagen. På kvelden landet jeg på følgende litt optimistiske løpsopplegg, de siste dager tatt i betraktning; Svøm 1:10 - T1 5 min - Sykkel 5:25 -T2 5 min - Løp 3:25, altså totalt 10timer og 10 minutter.
Race day:
Konkluderte umiddelbart med at jeg var frisk nok til å starte: Snørret hadde skiftet både farge og konsistens!! (Og formen var generelt ikke så verst) Rusla til start, og fikk gjort "alt" det jeg skulle, skjønt toalettbesøket ble i siste liten. Jeg havnet derfor desidert bakerst i køen av gummimenn og damer. Jeg gjorde derfor en endring i plan, og stilte meg i 1:02 feltet i steden for 1:10 feltet. Vet enda ikke om det var lurt eller ikke.
Svøm:
Etter 200 meter med Tarzansvømming ble det mulig å begynne å svømme litt med hodet ned. Ble positivt overrasket over trengsel og slossing, da jeg var forberedt på værre. Noe "slossing" ble det selvsagt, men det gikk fint. Vel, min egen svømming gikk ikke så fint; fant aldri helt roen til å drafte, og svømte helt idiotisk mye solo, med dertilhørende sikk-sakk og omveier. Ingen å skylde på, så kun å gjøre det annerledes og bedre neste gang. Det ble en kavete svømming uten tanke på teknikk, og jeg kom opp på 1:10:46. Helt greit husker jeg at jeg tenkte da jeg passerte tavla (men for 2 mnd siden var det realistiske målet under 1:05!)
T1:
Her fortsatte den noe kronglete dagen: Idioten med startnr 1023 (meg selv) hadde pakket race belt/startnr i løpeposen og ikke sykkelposen. Syntes det var for få ting som skulle ordnes i T1, men kom ikke på hva før jeg var på god vei ut av T1 med sykkelen. Helv... startnr. Satte fra meg sykkelen ved gjerdet, og begynte å løpe de 200 meterene tilbake mot skifteteltet. Ganske utfordrende og demotiverende å løpe slik mot strømmen av konkurrenter. Antar at jeg møtte ca. 3-400 stk. på min vei i feil retning. Etter noe som føltes som en evighetskrangel med en dommer, fikk jeg lov til å bare fortsette som om ingenting var hendt! Hun skrev ned startnummeret mitt, men hva som hendte videre aner jeg ikke. Uansett så slapp jeg ut av T1 med sykkelen (som jeg faktisk fant igjen) Antar at jeg surra bort minst 3-4 minutter på dette. 7:32 er....ja akkurat ca. 3-4 minuter for mye.
Sykkel:
Planen var å sykle kontrollert ut fra T1 og drikke og ta inn en del næring den første mila. Oppildnet og forbannet etter T1 fadesen endret den planen seg visstnok av seg selv. Tror jeg syklet forbi 200 stk. de første 10 km. Etter denne utblåsningen fikk jeg hodet på plass igjen, og begynte å gjøre det jeg skulle. Pulsen kom ned dit den skulle, og jeg fikk tatt inn næring og drikke. Herifra gikk tingene egentlig på skinner i lang tid. Presset på akkurat passe både i stigninger og på flater, litt "hvile" i lette partier. Inntok både næring, drikke og salt/mineraler etter plan. Det ble mye prating med dommere gjennom hele løpet, alle lurte på hvor startnummeret mitt var....Alle fikk samme melding: "I was told in T1 to just continue"
Plutselig og uten forvarsel ved ca. 80 km smalt det til med krampe i begge bena, både legger og lår (frem- og bakside). Da må jeg si jeg så for meg en veeeldig lang tur tilbake til Nice. Fryktelig tunge tanker akkurat da, for jeg har aldri før hatt krampe på sykkelen. Holdt på å gå av sykkelen, men la inn letteste gir, og pisket luft i noen minutter, og vips så var det bare å fortsette. Tok noe ekstra salt etter dette, og var litt redd for å få krampene tilbake, men turte etterhvert å presse på igjen.
Kom inn i et meget godt "felt" nedover utforkjøringene, og det gikk skikkelig unna! Kanskje for fort, eller rettere sagt helt sikkert for fort. For etter ca. 125 km?? i en godt merket venstre sving (med fareskilt, og ellers merket med maks 35 km/t) var jeg nok litt uoppmerksom, bremset sent, låste bakhjul, slapp opp igjen og tenkte å prøve å tyne meg igjennom, men fant fort ut at det ikke gikk: PÅ TO LÅSTE HUL, SKRENSET JEG INN I "AUTOVERNET", TOK SALTO OVER, OG HAVNET X ANTALL METER NED I SKRÅNINGEN PÅ ANDRE SIDEN. Sykkelen låg enda 10 meter lenger nede i skråningen. Jeg kjente etter, og mente at jeg var fortsatt nesten like hel. Skrubbsår, blåmerker osv. men ingenting alvorlig. Kom meg ned til sykkelen, og var vel innstilt på at dette kom til å bli min første DNF. Men utrolig nok; nesten ikke en skramme. Hadde jeg gjort noe tilsvarende i forrige utforkjøring hadde det blitt DNS i betydningen: Did Not Survive!! En vridd bremsehendel var det jeg kunne oppdage, men den fikk jeg vridd tilbake i nesten normal stilling. Ingen av hjula gikk rundt da, men det er jo bagateller.... Løsna quick releaser, og satte hjula på plass igjen, og de snurra som bare det! Kunne ikke se noen skjevheter heller. Fikk med meg sykkelen opp på veien igjen, og fikk tatt en litt mer grundig gjennomgang. Fant ikke en ripe noe sted, og hjula var beine. En politimann på motorsykkel stoppet og lurte på om det gikk bra, og det gjorde det jo!! Lettere shaky kom jeg meg på sykkelen. og fortsatte i et heller moderat tempo videre nedover bakkene. Syntes jeg hørte knirke/knakelyder, og var seriøst bekymret for at ramme/gaffel skulle brekke. Men de holdt. Den ene aerobaren derimot, den brakk, og da forsvant knirkelyden også. Frykten forsvant nok litt med lyden, og etterhvert begynte jeg faktisk å sykle igjen.
Syntes jeg hadde litt dårlig veigrep i enkelte svinger, samt at sykkelen sporet litt, spesielt i venstresvinger, men lot det nesten bare stå til! Etter ca. 140 km kom en ny runde med plutselige kramper, og motivasjonen fikk seg enda en knekk. Var virkelig inne på tanken å bryte her :-( I en av de siste svingene før jeg var nede på flata fikk jeg forhjulsskrens! og måtte bare brekke sykkelen opp igjen, men her var det heldigvis en stikkvei ut midt i svingen, så jeg suste galant inn på denne, og snudde 10-15 meter inn i denne, og kom meg inn i løypa igjen. Enkelte lærer aldri! Herifra og ned ble det skikkelig kyllingkjøring. Tror sikkert 50 stk. passerte meg her! Men ned kom jeg neste like hel, og sykkelen var også tilnærmet like hel, aerobarer kan byttes! Tok det passe rolig de sist 20 flate kilometerene inn til T2. og holdt plassen min. Jeg var sikkert litt av et syn der jeg kom; blodig og med en aerobar dinglende etter wire og tape. Kom inn på 5:30:59 på syklingen, og alt tatt i betraktning må jeg være fornøyd med det. Aner ikke hva jeg tapte på disse "utenomsportslige" aktivitetene, men kan ikke skjønne annet enn at det må dreie seg om 5-10 minutter, minst?? (Og at veigrepet var dårlig var ikke rart. På framhjulet var nemlig gummien løsna fra resten av dekket på et ca. 10cm langt stykke. Vet ikke om dette hadde hendt før krashet eller i krashet, men uansett litt merkelig på et helt nytt veloflex servizio corse pariser dekk..)
T2:
FIKK PÅ MEG STARTNUMMER!! Etter å ha tørka/vaska vekk det meste av blodet fikk jeg også påfyll av solkrem. 4:56 inkludert sårstell er helt greit.
Løp:
Klarte selvsagt å glemme igjen garmin GPS på sykkelen, så hele løpingen ble på feelingen. Ikke optimalt, men med 4 runder, og mellomtid midtveis på hver runde, så funka det greit likevel. Etter litt avansert hoderegning kom jeg frem til at 52 min pr runde ville gi 3t 28 min i marathontid. Altså 26 min pr halve runde. Dette holdt jeg også ganske nøyaktig. Bena var fine gjennom hele løpedelen. Krampene fra tidligere på dagen merket jeg ingenting til, og alt gikk så lett som man kan forvente. De to første rundene forløp uten å gå annet enn 5 meter for å innta drikke. På de to siste rundene gikk jeg nesten gjennom hele drikkestasjonene. Delte på denne måten opp løpet i små nok porsjoner til å klare å holde både fart og motivasjon/vilje oppe mellom drikkestasjonene. Det var fryktelig varmt gjennom hele løpingen, men med stadige løp gjennom vanndusjene, så gikk det likevel på et vis. Fikk til en god sisterunde på ned mot 50 minutter (tror jeg) og kom inn på 3:26:24. De siste 20 kilometerene var vonde, men mye lettere enn i Kalmar i fjor sommer, så det er positivt. Marathontiden var da også 11 minutter bedre nå, så det er fremgang. Klarte også å holde Arne S. bak meg denne gangen...
Sliten, glad og veldig fysisk og psykisk tom når jeg kom i mål. Syntes at fryktelig mange ting ikke gikk veien denne dagen, men avsluttet likevel med et lyspunkt i form av løpingen. Lærte mye om både Ironman og meg selv denne dagen. Det skal jeg ta med videre. Kroppen var nok ikke 100 % det den kunne ha vært uten sykdom, men det fungerte likevel overraskende bra. Ellers var jeg spent på om Saucony fast twitch var et ambisiøst valg av fottøy til marathon, men det fungerte utmerket! Ekstra mange takkk til Samboer og barn som var ivrig heiagjeng. Takk også til Marit S. som hadde meget motiverende tilrop.
SLUTTID 10:20:37
med split:
1:10:46 - 5:30:59 - 3:26:24
Nr 133 totalt (av 2500)
Nr. 39 i klassen (av 631)
(det var ganske tett opp til planen fra kvelden før: 1:10 - 5:25 - 3:25)
Jeg sier bare: Neste år, ja neste år dere.......(eller forresten jeg skal jo til Barcelona i oktober)
P.S
Siste Hawaii plassen i M-35 gikk på tiden 9:31:03, så det er jo et lite stykke frem dit......
Abonner på:
Innlegg (Atom)