mandag 9. januar 2017

Er det mulig å drive med triathlon videre i livet?

Jeg kunne ikke fortsette slik jeg har gjort de siste 7 mnd. To uker sammenhengende på jobb med 12 til 16-timers vakter, og så forsøke å trene nok til å «hevde seg,» om ikke annet i klassen for de godt voksne… Fra 1.1. 2017 ble det en permanent løsning med 16-timers vakter. Vel og merke har jeg to-uker fri etter en slik periode på jobb, men når to av tre slike 2-ukers vaktperioder er nattarbeid hhv. 1600-0800 og 2400-1600  (den siste, og lette vakten, går fra 0800-2400) så er det 99% fysisk umulig å komme seg i bassenget (pga åpningstider og behov for søvn), og det er i tillegg både fysisk og mentalt i overkant krevende å banke ut mer enn 10t trening under slike omstendigheter. Jeg har derfor bestemt meg for å kutte ut. Det var gøy så lenge det varte, men nå skal jeg altså trappe ned!

Men tro ikke at jeg skal trappe ned på triathlon! Jeg har på mirakuløst vis fått satt sammen en helhetlig livssituasjon som gjør at jeg trapper opp triathlon-«satsingen»!!:

1.       2-års avtale med arbeidsgiver om 50% stilling, dvs. 1 uke på jobb og 3 uker fri. Fremdeles 7 dg à 16t i jobbperioden (så 50% er jo et relativt begrep - 92 dg à 16 t blir jo tross alt 1492 timer på et år…), men en slik «hvileuke» hver 4. uke passer jo bra.  
2.       En særdeles god hovedsponsoravtale med Itec AS som strekker seg over 2 år (med opsjon på et tredje)
3.       Økt omfang av treningsoppføling/coaching, som da faktisk er blitt en ikke uvesentlig stillingsprosent i seg selv, men selvsagt med utstrakt bruk av flexitid…
4.       Fortsatt være en del av Team Smartfish-Fuji elite, slik at det meste av utstyr er sørget for av alle de gode samarbeidspartnere der, og dermed ikke stjeler av matbudsjettet til familien ;-)
5.       Samboer som har gått opp i stillingsprosent tilsvarende det jeg har redusert min. (Da bør jeg for husfredens skyld inderlig håpe at det kan lokkes med en tur til Hawaii igjen)

Vel, dette var bare bakgrunnsinfo. Kort og godt rydding i kalenderen for å gi seg selv en mulighet. Jeg vil jo nødig kalle dette en storsatsing, for menn over 40 år som satser skikkelig er det i utgangspunktet ganske få av. Ole Einar Bjørndalen er ett av de få unntakene. Og jeg skal ikke på noen måte forsøke å bli best i verden – eller forresten: Det er akkurat det jeg skal!! Jeg skal forsøke å vinne VM Ironman på Hawaii, i min aldersklasse da riktignok, men det er jaggu en tøff nok målsetting! Kall det gjerne patetisk, midtlivskrise eller hva du vil – men alt over tatt i betraktning, så gjør jeg dette utelukkende fordi jeg VIL og KAN. Vi lever bare en gang, og jeg skal jammen meg forsøke å LEVE mitt liv. Når jeg i høst ble bortimot tvunget til å slutte å drive med triathlon på den måten jeg vil, så innså jeg hvor mye denne livsstilen betyr for meg – ikke bare konkurransene (for de utgjør jo svært få av timene i et år) men veien frem mot konkurransen. Treningen, det bygge seg opp litt dag for dag, kjenne at man er i kanonform – disse tingene man ikke kan kjøpe seg. Litt som Mirinda Carfrae sier om det å kvalifisere seg til Hawaii: «Many things in life we can buy – this is something you have to earn»

Jeg mener jo selv at jeg har et rykte i triathlon-miljøet som går på at jeg er en nøktern realist, og at jeg definitivt liker å prestere før jeg sier noe om prestasjonen, altså at jeg aldri gjør det jeg nettopp nå har gjort: Gå høyt ut med flagg og ballonger og fortelle alle at jeg skal erobre verden og prestere så og så fantastisk. Det å vinne sin klasse på Hawaii er det kun en norsk utøver som har gjort; Teamkollega i Smartfish-Fuji, Hans Christian Tungesvik i klasen M18-25 år nå høsten 2016. Jeg bestemte meg for min målsetting noen uker før han tok sin seier på Hawaii, men tro ikke at jeg er skuffet over å ikke kunne bli først norske vinner på Hawaii – jeg er egentlig litt lettet, han viste at det er mulig. Så tilbake til den nøkterne realisten: I september 2015 ville jeg ALDRI ha satt det målet jeg nå har satt, men med norsk løperekord på Hawaii (9:12:18) og 3. plass i M40-44, så ble plutselig det meste mulig. Med den kapasiteten jeg hadde i oktober 2015, så var nok det resultatet bortimot en overprestasjon, men det viste altså at det meste er mulig. Ironman mantraet: «Anything is possible» ble en realitet. Men hva kreves for å vinne på Hawaii? De 3 siste årene har vinnertiden i M40-44 vært: 9:03 – 9:03 – 9:09. I superåret 2013 var vinnertiden 8:41, og i 2012 var vinnertiden 8:54, Begge tidene under 9 timer var satt av tyske Christian Mueller, og begge gangene (altså 2012 og 2013) var han ganske nøyaktig 20 minutter foran nr. 2 i klassen. Statistisk tilnærming og normale konkurranseforhold tatt i betraktning, så vil man være en reell vinnerkandidat om man kan gjennomføre på rundt 9:00 – og der ligger også det målet jeg jobber mot. Hva de andre har av kapasitet får jeg ikke gjort noe som helst med, men å jobbe knallhardt for å være i nærheten av sub-9 på Hawaii, det kan jeg i vesentlig grad «kontrollere» selv, gitt at forholdene er «normale» i Hawaii-målestokk vel og merke. Jeg vet nok best av alle hva som kreves for å klare 9:12 på Hawaii, med mine forutsetninger, og har dermed et relativt bra utg. pkt. for å gjøre forbedringene som må til for å ta ett steg videre. Å barbere bort 12 minutter fra et i utg. pkt. nesten perfekt løp, er ikke mulig, så kapasiteten MÅ økes. Første utkast av planen tilsier 2 min raskere svøm, 5 min raskere sykkel og 4 min raskere løp, altså ca: 1:03 – 4:46 – 3:05, og så knipe de siste sekundene i skiftesonene. Svømmingen mener jeg skal være fullt mulig å klare, bare ved å svømme noe mer enn jeg har gjort tidligere. Fra 4:51 til 4:46 i sykkeltid betyr en plass mellom 10-15W høyere normalisert watt, (i.h.h.t. www.bestbikesplit.com). Minst 5 av disse wattene er det mulig å få «gratis» ved optimalisering av utstyr (så som keramiske lager i krank og trinsehjul, samt nytt tempostyre m.m.).  4 min raskere marathon betyr 5,7 sek raskere pr. km. Veien dit går via mer løping rett og slett (jeg løper lite, «kun» 172 timer og 2190 km ila 2016), samt minst 1-2 kg lavere kroppsvekt på startstreken. Når jeg bryter det ned slik, så høres det nesten lett ut – liksom bare å gå bort å gjøre det.  DET ER DET IKKE! Men viktigst av alt; det høres IKKE UMULIG ut heller. Største utfordringen ligger nok i å løpe en 3:05 marathon på Hawaii. Men med 3:09 på en ekstra varm dag i 2015 skulle bety at det finnes muligheter…

Nå høres det ut som om jeg allerede er kvalifisert til Hawaii 2017 (det kunne jeg jo ha vært om stedsansen min i IM Weymouth i september 2016 hadde vært noe bedre) men det er jeg altså ikke. Jeg er påmeldt IM Sør Afrika 2. april, og til tross for litt langvarig sykdom før og ila jula, så håper jeg å være i så god form da at jeg kvalifiserer meg i første forsøk, ellers så må jeg gjøre et nytt forsøk ila vår/sommer, det er ikke helt optimalt med tanke på formtopp i oktober. Skulle det gå min vei allerede i ør Afrika, så vil jeg delta i flere IM 70.3 gjennom sesongen.

Og skulle je ikke lykkes ila. 2017 eller 2018, så har jeg jo opsjon på et tredje år: Og i 2019 er jeg jo yngst i klassen M45-49….


# aldriværtmermotivert

tirsdag 13. september 2016

IM Weymouth: Var dette toppen, bunnen og slutten?

La det ikke være tvil; årets hovedmål var egentlig Norseman. Når jeg meldte meg på der i fjor høst etter suksess på Hawaii, så var det med en ambisjon om å kjempe helt i toppen. Diverse ting, men hovedsaklig jobbsituasjonen tilsa etterhvert at det var urealistisk, og det ble da også et løp et godt stykke under pari. Og første gang jeg har "gitt opp" mentalt underveis. Jeg visste at grunnformen var bra, men fikk absolutt ikke gjort den treningsjobben som kreves de viktige 5-6 ukene inn mot konkurransen. Med viten om at man ikke er skikkelig forberedt, så er heller ikke hodet helt 100% med. Og akkurat hodet er kanskje mitt sterkeste våpen i disse lange konkurransene. Vel, det var kort om Norseman....

Ettersom Norseman gikk ganske så rett til helv... så ble jeg ganske revansjelysten! 6 treningsøkter ila de fire første dagene etter Norseman kan kalles fandenivolskhet og en kick start på forberedelsene mot IM Weymouth - hodet var altså absolutt med igjen! Jobbsituasjonen var like utfordrende som før, men innstillingen var litt som den man har de siste 50 meter av en Ironman: Gi absolutt alt, for dette er straks over... Vi vet alle resultatet dersom man åpner lange løp med 110% innsats - det varer ALDRI til mål, men det går greit en KORT periode, selv om det gjør jævlig vondt. Slik var det nå også; Jeg visste godt at dette mest sannsynlig var min siste konkurranse på "konkurransenivå" (en lang og tung mental prosess som sikkert kunne fått en del spalteplass, kanskje det kommer senere?) Så jeg begynte å brenne lyset i hele dets lengde: Begge ender, på midten og stort sett plassene imellom der også. Tok igjen forsømt svømming og kom nesten tilbake på Hawaii-nivå for sykkel og løpstester.

Var egentlig på jobb konkurransehelgen, men tok en 18-dagersperiode ved forrige anledning og fikk jobbet inn 4 dager og byttet med en kollega, slik at jeg kom meg av sted. Fly til London og leiebil derifra sammen med min bror Ståle og min far - "male bonding" :-). Jobb helt til torsdag kveld betød litt kort frist med ankomst rundt midnatt natt til lørdag, dermed ble besiktigelse av sykkelløypen sløyfet. Akkurat det skulle vise seg å bli svært skjebnesvangert... Innkvartering på helt ok pensjonisthotell ca 11 meter fra en av matstasjonene i løpeløypa - perfekt. Lørdag var det styrtregn og sterk vind, så det ble bare gjort det mest nødvendige den dagen, med registrering, race briefing og innsjekk av utstyr. Dagen forsvinner likevel fort.

Race plan/estimat var følgende:
1:02 - 00:4 - 5:00 - 00:3 - 3:08 = ca 9:17

Søndag morgen var været ypperlig; vindstille og klart. Stilte meg opp i 1:00-1:05 puljen på svømmestarten (rullende start) Dvs. det var både 1:00-1:05 OG 30 min puljen, for en eller annen tulling hadde funnet ut at det var lurt å kjøre IM og IM 70.3 konkurranse samtidig i samme løype... Dagen skulle definitivt bevise at det ikke er lurt, evt. KUN bra for de som mottar startkontigentene inn på kontoen sin...  Ikke sååå mange deltagere; rundt 2500 totalt på IM og IM 70.3, så det er jo ikke helt unormalt, men nivåforskjellen og gjennomføring var alt annet enn normalt. IM løypen bestod av 2x1900m runder på svøm og 2x90 km på sykkel samt 4,5 runder på løp - og følgelig halvparten for IM 70.3. Helt ok på svømming dette - tok igjen 70.3 deltagere også før første bøye på andrerunden min!! og jevnt utover hele runden, litt spesielt, og tenkte da at dette skal bli interessant på sykkel utover dagen... Svømte førsterunden på 30:45 og andrerunden på litt over 31 min, slik at jeg kom inn akkurat på budsjetterte 1t 2min. Fornøyd med det.

T1: Gikk også uten noen spesielle hendelser. Nytt for anledningen var at man måtte henge opp posen med sykkelhjelm/utstyr på sin krok etter skifting - men egentlig ikke noe stress, og likt for alle. Litt mindre forståelse for at man ikke hadde tilgang til utstyrsposene sine på race morgen... Og veldig liten forståelse for at slik skiftesonen var satt opp, så var det en ulempe å være blant de x % beste i verden i sin AG - fordi alle med AWA-status hadde lengst vei å løpe med sykkelen i skiftesonen. Her har de nok bommet litt på forståelsen... Uansett bare snakk om sekunder, og likt for de som til slutt kjempet om topplasseringene. Tid 3:53 og på skjema.

Allerede etter 50m på sykkel skjønte jeg at dette ble en meget farlig sykling... Miks av IM og IM 70.3 syklister, med meget varierende ferdighetsnivå, og også litt ulik oppfatning av det å sykle på venstre side og unngå blokkering. Forsøkte å bare passere på høyre side de første 200m til jeg hadde fått på sko m.m. men etter det, så ble det slalomkjøring og frem og tilbake på begge sider av veien i noen kilometer før det begynte å ligne på IM sykling. Egentlig en konstant kø av syklister stort sett hele førsterunden, normalt er dette en fordel, da man får en liten lovlig draft hver gang man passerer noen
(For de interesserte: Det ER lov for AG å kjøre seg opp mot bakhjul før man legger seg ut og passerer, men dette er ikke lov i Pro klassen. Ref reglene:

"(b) The bicycle draft zone is 12 meters long, measured from the leading edge of the front wheel and extending towards the back of the bike (6 bike lengths of clear space between bikes). Athletes may enter the draft zone of another athlete when passing and must continuously progress through the draft zone. A maximum of 25 seconds will be allowed to pass through the zone of another athlete; (5:00 Minute Time Penalty) 

(i) Prior to entering the draft zone of another athlete, professional athletes must move to the side of the athlete being overtaken (i.e., no slipstreaming). Failure to do so will result in a drafting violation; (5:00 Minute Time Penalty)"

Altså vanligvis en fordel på sykkel å komme litt bakfra i feltet dersom det er mange syklister å slipstreame på, men i denne løypa (smale og kronglete postman Pat-veier med konstante små- og store bakker) med veldig mange syklister som sykler sakte (spesielt de fra 70.3 som kun svømte en runde...) så ble det nesten ingen slipstreaming, til det var hastighetsforskjellen og tettheten av syklister for stor, men derimot ble det mye blokkering, og drøssevis med tildels veldig farlige forbisyklinger. Smale veier, dårlig asfalt, teknisk sykling, åpent for motgående trafikk (og også medgående trafikk på andre runden!!! Galskap!) og stor hastighetsforskjell og forskjell i erfaringsnivå på IM og IM 70.3 syklistene førte til at dette er den desidert farligste IM syklingen jeg noengang har vært med på, ikke bra i et hele tatt! Det positive var at man følte seg som supermann der man suste forbi den ene gruppen etter den andre selv om fart og watt tilsa at man igrunnen syklet helt på det jevne (ja desverre var det grupper jeg passerte, og jeg så vel faktisk ingen dommere??? og selv i en slik løype var det tydeligvis mulig å drafte)

Jeg fikk etter noen kilometer med dårlig asfalt skranglelyder i sykkelen på alle de røffeste partiene. Holdt på å gå av sykkelen og sjekke, men slo meg etterhvert til ro med at det nok var CO2 partonen under setet som klirret... (når jeg hentet sykkelen ut av skiftesonen på kvelden viste det seg at begge! hurtigkoblingene var løse. Aller verst på fremhjulet, som igrunnen kunne ha ramlet av når som helst. Begge hjulene var så løse at de kunne beveges betydelig sideveis. Skal være glad jeg kom helskinnet i mål. Jeg er 110% sikker på at de var strammet før start, og at de dermed løsnet underveis - merkelig. Med toppfart på noe over 80 km/t ila konkurransen og tidvis veldig humpete asfalt, så tør jeg ikke tenke på hvordan dette kunne ha endt.

Syklingen var også ganske annerledes enn det løypeprofilen tilsa, den viste nemlig 1600 høydemeter, mens jeg logget ca 2200 hm på Garmin 510 sykkelcomputer og 1950 hm på Garmin 910...... Det var store deler med særdeles smal vei (type sykkelsti), og også en del ganske tekniske partier som til alt overmål mange steder hadde løs grus liggende i veien både her og der. Vet ikke om det var noe mer uhell en normalt, men jeg syntes dette var litt vel spesielt.... og jeg er vanligvis ikke av den lettskremte sorten ang, sykkelløyper med tilhørende trafikk.

I et raskt, smalt og teknisk parti ved 88km, altså noen få kilometer før vendepunkt/starten på andre runde, syklet jeg forbi en gruppe syklister, og så noen flere litt lenger fremme. De var vel 30-40 meter foran, og svingte svakt til venstre i et Y-kryss, og opp en liten bakke. Jeg la meg i bøylen og tråkket litt ekstra for å få med meg farten opp den lille bakken og passerte noen av syklistene på bakketoppen. Tok igjen 2-3 stk til nedover den bratte smale bakken etter toppen, og fortsatte nedover. Tok igjen enda noen til i bunnen av bakken, og begynte å ane uråd da jeg ikke så noe startnummer på dem. Snudde meg og fikk se 2-3 syklister bak meg med startnummer på hjelmen. Jeg fortsatte da videre, men undret på mye småveier og kryss, samt parkerte biler i veikanten og ingen merking eller løypevakter. (men lite løypevakter og parkerte biler midt ute i veien der vi syklet var ikke unormalt denne dagen, kun unormalt mange biler akkurat her...) Tenkte at nå har jeg syklet feil og satte meg opp. De to bak meg syklet forbi, og jeg kunne se at vi nå var flere som undret litt. Så kom syklistene uten startnummer forbi også uten å si eller gjøre noe annet enn å se litt undrende tilbake på oss.... Vi med startnummer stoppet etterhvert opp midt inni byggefeltet og snakket litt sammen: Hvor kunne vi ha syklet feil? Vi hadde nylig passert flere veikryss, der det var klart mest naturlig å sykle rett frem. Rent intuitivt tekte jeg at vi måtte ha løypa til høyre for oss, og vi fortsatte derfor litt videre fremover og forsøkte å holde høyre... Etter en liten bakketopp passerte vi plutselig noen kjegler og en løypevakt med ryggen til! Vi så en syklist litt til venstre for oss og fortsatte den veien. Kjempetabbe! Etter 3-4 minuter kjente jeg meg igjen og skjønte at vi var inne i andre runden. Allerede da skjønte jeg at dette kom til å ende med DSQ.... Vi var to stk. som syklet sakte fremover og snakket om hva vi skulle gjøre. Ikke kunne vi vel snu og sykle mot strømmen av syklister? (men det vi skulle ha gjort var jo å snu!) Faen, faen, faen!!! Hvor mye hadde vi syklet feil? Hadde vi syklet kortere eller lengre enn vi skulle??? Etter noen minutter fikk jeg svaret: For da ble jeg tatt igjen for andre gang av det jeg da trodde var lederen av løpet. (som ikke ledet da, men til slutt vant)  Han måtte jo lure på hvordan jeg hadde kommet meg foran han igjen uten at han merket det. Jeg tenkte da at vi måtte minst ha tatt en 5 minutters snarevei. (men han hadde syklet feil selv, et annet sted, og tapt kanskje 5 min på det. Men han syklet tilbake samme vei og inn igjen i løypa der han forlot den, og dermed definitivt ingen grunn til DSQ. Han fant det defor også helt naturlig at jeg igjen var foran ham.) Ikke veldig vanskelig å se i ettertid at jeg også skulle snudd med en gang jeg ble usikker, og definitivt når vi kom til løypevakten med ryggen til, men han kom litt brått på. Burde ha snudd også etter at vi var begynt på runde to.... Etter denne seansen fulgte et par mil med mange rare tanker i hodet, og dermed også relativt bedagelig sykling - hva nå? Jobbet mye med meg selv og tekte at dersom jeg er ekstremt heldig, så kan det jo hende at jeg slipper unna med kun tidsstraff... (uten at jeg trodde særlig mye på det.) Vi to som enda "holdt sammen" snakket jo litt med hverandre og bannet litt sånn på norsk og engelsk... han lurte på hva jeg ville gjøre? Det var jo ikke sikkert at dette ble oppdaget en gang.... Jeg sa at jeg kom til å fullføre og så si ifra ved målpassering uansett, men at det nok også var en tidsmatte ved runding som vi ikke hadde passert over, slik at dette burde bli oppdaget....! Om han ikke allerede var overbevist om at det riktige å gjøre var å si ifra, så ble han i alle fall sikker nå... :-) Og jeg ser på resultatlistene at han også er fjernet derifra, så han gjorde nok også det rette valget. (Jeg hintet vel også til arrangøren at vi var minst 3 stk som hadde syklet feil på samme sted)

Etter perioden med banning, undring, angring, oppgitthet osv, så kom vi til et frem-og-tilbake strekke, der jeg så at jeg lå som nr. 5-6 totalt i konkurransen og tenkte at da kjører jeg som vanlig herifra og inn, så får jeg i alle fall et mål på hva prestasjonen min kunne holdt til (og så var det jo kanskje en mikroskopisk mulighet for å kun få tidsstraff) Så herifra og til mål vil jeg si at jeg klarte å fullføre omtrent som om ingenting hadde hendt. Ved analyse nå etterpå, så ser jeg at vi tok en reell snarevei på temmelig nøyaktig 1 km. Med konkurransefart hele veien, så vil 1 km mindre sykling tilsi en besparelse på ca. 1,5 - 2 minutter. Men jeg er likevel helt sikker på at jeg totalt sett TAPTE flere minutter på denne snareveien når vi regner med stopp og vispesyklingen en lengre periode etterpå. Ser jo også at jeg syklet de første 89 km på 2t 31 min og de siste 89 km på 2t 42 minutter. Litt seinere ville nok andrerunden uansett ha gått siden det ble litt mer vind da, men ikke så mye som 12 minutter. Nok engang: F-ordet med ekstra stor F...!!!

Når jeg kom til samme punktet i løypa på andrerunden så jeg tydelig en stor pil som viste hvilken vei vi skulle sykle. Så jeg antar jo at den var der også på førsterunden. Men umulig å si om det stod noen foran skiltet da eller om jeg rett og slett ikke så pilen siden syklistene foran tok til venstre. Kom ned til vendepunktet der det var rotete skiltet, og selv med særlig skjerpet stedsans holdt jeg på å sykle feil (det var her vinneren hadde syklet feil). Roet ned siste 2 kilometerene inn til T2, men hadde likevel litt stivt løpesett når jeg gikk av sykkelen. Sykkeltid 5:13, og langt bak skjema, men hele syklingen ble jo nokså merkelig. Wattmåleren datt også ut store deler av tiden (pga ristingen??) så vanskelig å sette noe godt mål på intensiteten - men når jeg var godt innenfor topp 10 totalt inn til T2, så måtte det være ok uansett fant jeg ut. La jo også merke til at jeg hadde forsert ca 4-500 høydemeter mer enn det løypeprofilen tilsa...

Ingen ting å nevne med T2 bortsett fra at igjen så ble det lengre løping med sykkel for de med best "seeding" :-) Drøye 2 minutter i T2. Som budsjettert.

Løp rett på toalettet ut av T2 og det gikk nok ca 1 minutt der, men når jeg startet å løpe etterpå hadde jeg veldig bra kropp og bein... Løp kontrollert ut på 4:05 - 4:10 fart. Tenkte etter et par km at det kanskje var litt i overkant, og roet ned til  4:10-4:15 fart. Denne farten gikk igrunnen greit å holde helt til godt og vel passering 21 km. Jeg hadde 1t 31min ved passering halvmaraton. Løpingen bestod av 4,5 runder (eller mer tur retur) på strandpromenaden. Vanvittig trang løping når løpeløypen var full av 70.3 deltagere fra første meter, samt at publikum i tillegg hadde fri tilgang i store deler av løypa. En salig blanding av deltagere fra både 70.3 og IM, samt rullestoler, sparkesykler, bestemødre og barnevogner. Ble litt bedre etter hvert som 70.3 deltagerene kom seg til mål, men det kom jo da stadig påfyll med nye IM deltagere :-) Ble, som  normalt, tyngre utover på løp, men holdt igrunnen nesten løpsfarten mer eller mindre hele veien, forskjellen var at jeg brukte myye lenger tid i hver matstasjon utover. Med kaoset i løpeløypen var det umulig å vite egen plassering, men fikk etter hvert sekundering på at jeg hadde løpt meg opp til 3, plass totalt i hele konkurransen.  Ved ca 25 km løp jeg meg opp på andreplass da danske Søren Kofoed hadde en skikkelig downperiode der. Han løp imidlertid forbi meg igjen etter ca 35 km, og jeg kjente at akkurat da gav jeg for første gang litt F og tenkte på at dette jo mest sannsynlig ble DSQ uansett... Hentet frem bittelitt mer motivasjon fra kjelleren og tenkte at det hadde jo vært kult å komme inn som nr 3 totalt i en IM konkurranse, så jeg holdt stilen inn til mål uten å gå helt i kjelleren for å ta opp kampen mot Kofoed.

Løp inn til 3:10 på maratonen og dermed 9:33:19 totalt.

Ble med det tredje mann i mål, og kom inn 22 minutter før nestemann i min AG... som var Declan Doyle, og forøvrig også har vært på Hawaii flere ganger. Så selv om sluttiden var et stykke bak det jeg estimerte, og startfeltet kanskje ikke det aller sterkeste, så var nok prestasjonen god likevel. Jublet vel ikke akkurat ellevilt når jeg krysset målstreken, men tok kontakt med noen fra arrangørstaben og forklarte feilsyklingen før de begynte å skulle jage oss opp på seierspallen og foreta intervjuer osv. Skjønt intervjuet ble jeg uansett og fikk klar beskjed om å late som om ingenting galt hadde hendt - det var ganske kleint...  Forsøkte å få lagt frem min versjon og tilby å legge frem gps spor, og foreslå tidsstraff, men tror ikke dette nådde helt frem til de som skulle ta avgjørelsen. Race director (som forøvrig ikke har noen avgjørelsemyndighet på dette) var oppriktig lei seg og vred seg temmelig mye når han formidlet avgjørelsen om DSQ til meg. Men regelverket på dette er nokså klart: Om man ikke fullfører hele løypen så skal man diskvalifiseres.

"(l) Follow the prescribed course. It is the athlete’s responsibility to know the course.  Athletes must cover the prescribed course in its entirety. Failure to do so will result in a disqualification.  If an athlete must exit the course, he or she shall re‐enter the course at the same point of departure before continuing;"

Svenske Martin Fredriksson fikk derfor en hyggelig overraskelse når han rykket opp fra 4. til 3. plass. (men han visste det nok, for jeg fortalte det til han allerede etter når jeg løp forbi ham etter 5-6 km) Vi 4-5 som var først i mål fikk snakket en del sammen og diskuterte bl.a. at det var rart at ingen ble dopingtestet... Og videre mente de andre overraskende nok at jeg egentlig ikke skulle/burde ha sagt i fra om feilsyklingen. Men selvsagt mulig at de ikke helt visste at det faktisk hadde vært en snarevei? (selv om jeg tidsmessig absolutt ikke tjente noe på det) Fikk mye sympati i målområdet, og også en del "kred" for "fair play" - litt plaster på såret det, og det betyr tross alt litt, selv om det nok aldri kan veie opp for det faktum at jeg kommer til å torturere meg selv med dette resten av livet. Spesielt dersom det viser seg at det går som jeg frykter, og at dette var slutten på "karrieren."

Til tross for all ergrelsen og skuffelsen, så hadde jeg nok hatt en MYE værre følelse om jeg hadde latet som ingenting og "sluppet unna med det". Bilder fra "over all" seierspallen i målområdet etter en Ironman konkurranse, klasseseier og Hawaii-plass - alt basert på noe som jeg selv vet ikke var helt etter regelboka.... det hadde ikke vært lett å kose seg med i pensjonisttilværelsen. I det lange løp er sannheten alltid enklest å leve med! Jeg er også alltid opptatt av prestesjonen bak resultater - nå fikk jeg riktignok ikke noe resultat denne gangen, men jeg VET med 100% sikkerhet at denne prestasjonen faktisk var god nok til soleklar klasseseier, minst 3. plass i konkurransen totalt, og kanskje til og med 2. plass, uten at det siste er noe jeg noen gang får svar på....

Nok en gang takk til alle støttespillere. Som alltid mange som fortjener stor takk:
Smartfish - Birk sport - Salming - Unaas - Rudy project - 2XU - Itec - min bror Ståle, familien og mange, mange flere. Dere har alle bidratt til at det har vært mulig å holde på med dette.

Så kort oppsummert:
Dette kunne ha vært toppen i karrieren, det er definitivt bunnen og desverre sannsynligvis også slutten. Men håpet lever enda en stund....




mandag 12. oktober 2015

VM Ironman på Hawaii



Hadde vel egentlig skapt litt forventning og fallhøyde med å si at ingen av de andre konkurransene i 2015 var av særlig betydning - KUN Hawaii som gjaldt for meg denne sesongen. Var dette bare en grei unnskyldning for å kunne levere "bra" plasseringer,  men ikke topp prestasjoner, gjennom de likevel relativt store konkurransene som jeg tross alt deltok i tidligere i sesongen? (3.plass i IM 70.3 Pescara. 3. plass i IM 70.3 Haugesund. 4. plass i AXTRI og 18.plass i VM 70.3 i Østerrike) Må innrømme at jeg innimellom var litt undrende selv.... Men jeg VET jo at om jeg skal prestere på mitt absolutt beste, så må jeg virkelig gjøre jobben 100% i forkant, på alle områder, og det hadde jeg jo ikke gjort før nå inn mot VM på Hawaii. Lett å være "breial" i ettertid når det har gått bra, men selv om det er mye vitenskap bak det å komme i knallform, så er det alltid en viss usikkerhet og X-faktor inne i bildet.

Inngangen til konkurransen ble satt allerede i fjor når Allan flyttet den norske løyperekorden ned til 9:15:50. Målet mitt var å sette ny rekord! Som vanlig så lekte jeg en del med tall, og veide opp mot realisme; hvordan fordele innsats mellom sykkel og løp for raskest mulig sluttid? For på svømmingen hadde jeg kun mål om å kopiere 1:05 som jeg hadde i 2013, og var bra fornøyd med. På mine to starter i 2011 og 2013 har jeg fått det tøft på løpingen i varmen, og endt opp på hhv 3:21 og 3:27 - det sier seg selv at det ikke blir rekord av de løpssplittene. Etter mye kalkulering, analysering av egne og andres tidligere resultater (og bruk av "Best bike split" programvaren osv.) så endte jeg opp på denne planen:
1:05
3
4:52
3
3:11
= 9t 14 min  og dermed ny rekord med en knapp margin.

Abisiøst å sette 3:11 på løpingen når det betyr 10 min forbedring av løpiingen fra tidligere år, men jeg sa tidlig at jeg skulle løpe under 3:15, og det måtte også uansett til om det skulle bli rekord. Kanskje passivt å sette 4:52 på sykkel når jeg hadde 4:49 i 2013 på en litt dårlig dag?? NEI, for i 2013 var det superforhold....

Med fasiten tilgjengelig nå etter løpet, så må jeg innrømme at jeg er litt stolt over kombinasjonen plan/gjennomføring. Løpet hadde nemlig disse split tidene:

1:05:36
3:12
4:51:04
2:54
3:09:32
= 9t 12 min 18 sek (bommet jo "grovt" på løp :-) men heldigvis riktig vei...)

At jeg treffer så presist er jo selvsagt også en del tilfeldig mht forhold osv, men f.eks så tar programvaren Best Bike Split høyde for sannsynlig vær (vind)-forhold på konkurransedag ut fra statistiske data for angitt dato og klokkeslett! de seneste x-antall år, så en stor grad av kvalifisert gjetning er det så definitivt likevel.

Til forandring fra tidligere år, så skulle jeg sykle virkelig hardt i starten for å komme opp i feltet, og dermed forhåpentligvis kunne nyte godt av å ligge på 10m til de som sykler mer i mitt tempo. Hadde derfor høy watt output den første timen, før jeg hadde så jevn watt som mulig de neste 3,5 timene, og bevisst syklet svært lett siste 20 min inn til T2. En litt annerledes plan m.a.o. Hadde dermed over 250W første timen, og 180W siste 20 min, mens midtpartiet var mer normalt rundt 220-225W. Totalt så ble Normalisert watt på 223 som var 5W mer enn planlagt, og det Best Bike Split programvaren indikerte at jeg måtte ha for å sykle på 4 t50 min med statistiske forhold og med mitt oppsett på utstyr og posisjon på sykkelen. Altså veldig presist! Sykkelforholdene var nok hverken veldig lette eller veldig tøffe, men en helt vanlig dag i Kona. Vi hadde faktisk generelt gode forhold i 13-14 mil, men fikk tøff motvind derifra. (Med denne watten i 2013, så hadde jeg nok syklet på rundt 4:40....?)

Må innrømme at det satt langt inne å slippe opp såpass mye så lenge før T2, men jeg ville ha GODE bein ut på løp! Merket jo også at det ble veldig varmt når vi nærmet oss T2. Temperaturmåler på sykkelcomputer viser at det var 34-35 grader de siste 2 timene på syklingen, og det er en god del varmere enn normalt selv for Hawaii. Jeg var veldig påpasselig med å kontinuerlig helle vann over meg for å holde kroppstemp så lav som mulig underveis på hele sykkeldelen - og var bortimot kontinuerlig gjennombløt...

Inn i T2 så kjente jeg at dette skulle bli en VARM løping, men samtidig så hadde jeg meget gode bein etter den rolige avslutningen på sykkelen. Jeg klarte å "telle" sykler i T2, og da vet du at du er langt fremme i feltet :-) Jeg anslo at jeg var ca topp 100. Fasit sier nr 106 inkl. dame og herre proffer.

Etter den lille kneika ut av T2 så kikket jeg ikke på gps, men la meg på den farten jeg følte var "komfortabel" og løp slik i noen minutter før jeg sjekket klokka: 3:45 i km tid. Ok, det er uansett for fort. Roet bevisst ned og løp moderat og kontrollert til neste km tid kom opp: 4:00 og fremdeles mye fortere enn jeg hadde tenkt, men når jeg løp veldig lett på denne farten, så tenkte jeg at det fikk bare stå til... jeg kunne sikkert trenge litt "minutter i banken" til varme-helvetet som ventet på Queen K. highway. Ut av T2 fikk jeg også sekundering på at jeg var nr. 2 av de norske og ca 10 min bak Lars Christian, og da tenkte jeg faktisk at med en superløping så skulle han få kamp til døra om å bli beste nordmann (og evt. ny rekordholder...) Overraskelsen var derfor stor når jeg tok han igjen allerede etter ca 7 km. Det var tydelig at varmen allerede hadde tatt det beste ut av ham. Virkelig synd at han ikke hadde helt dagen for han har kapasitet til minst pallen tenkte jeg når jeg passerte. Egne tanker om pallplassering var fremdeles 100% fraværende. Jeg løp styggfort de første 16-17 km, og km tiden var stadig under 4:00, men med et toalettbesøk og ekstrem påpasselighet med å innta mye drikke og næring og sørge for nedkjøling med myyye is i ALLE drikkestasjoner, så ble snittfarten likevel mer "normale" 4:10-4:15. Hadde i alt 3 toalettbesøk underveis på løp (det var ikke mulig å få presset ut en dråpe mens jeg løp, så jeg måtte innom toalettet 2 ganger for urinering, og det tredje besøket var åpenbart at måtte foregå inne på et toalett, da noe annet hadde vært i overkant ekkelt...)

Ut på lavaslettene på Queen K. så begynte farten å merkes, men jeg løp fremdeles på 4:15-4:20 fart, og med etterlengtede næringspauser med mye nedkjøling på alle matstasjoner så ble snittfarten likevel pene 4:25-4:30. Møtte proffene langt ute på Queen K. og skjønte da for alvor at jeg var i ferd med å gjøre et godt løp, for tidligere hadde jeg jo møtt dem inne i byen... Først ved Energy Lab så begynte jeg å virkelig måtte jobbe med meg selv. Det var også her jeg begynte å telle plasseringer. Etter det mitt slitne hode kunne kalkulere, så måtte jeg da være fryktelig nære topp 50 totalt? Kunne det være mulig? Videre begynte jeg også for første gang å fundere på om det da kunne holde til topp 5 og podium i klassen min?? Hadde jo en drøm om topp 10, men ville ha vært fornøyd med topp 20 også. MÅLET var jo løyperekorden. Etter en hard kamp opp bakken fra Energy Lab, så løsnet det litt igjen, og jeg kunne fortsette å løpe på 4:20 fart, og altså med alle "pausene" i drikkestasjonene fremdeles holde snittfarten under 4:30 som tilsier 3:10 i løpssplitt. Jeg hadde stålkontroll på at jeg måtte løpe på under 3:12 for å ta rekorden! Dere vil sikkert ikke tro det, men allerede ved passering 35 km var jeg helt sikker på at dette gikk veien! Løp greit på 4:20 fart og tok meg tid til å safe med "lange" stopp i drikkestasjonene for påfyll og nedkjøling. Kroppslig og muskulært var jeg i forbausende fin form, men føttene var kjøttkaker etter å ha vært gjennomvåte i maaange timer. Merket at mer eller mindre hele fotsålen var "løs" på høyrefoten, men heldigvis med relativt lite smerter. Selvsagt merket jeg kjøret, men fremdeles var dette kontrollert! Første "målpassering" (den mentale ved 40km) finner sted på Toppen av Palani road. Herifra er det bokstavelig talt bare nedoverbakke inn til mål. 2 km med seiersrunde og ellevill jubel.... Forsøkte å spurte litt siste kilometeren, men tapte den spurten ettertrykkelig mot en danske og en annen kar, men gav egentlig fullstendig f.... Hadde også underveis helt glemt noe mer tankevirksomhet rundt plasseringen i klassen min. Kom på det akkurat når jeg så målseglet og tenkte på de 2 som løp forbi på de siste meterene..... Men gleden av å se 9:12 på tavla når jeg krysset streken var mye større enn å evt miste en plassering eller to! Etter 10 sek med pur glede, så sa kroppen og hodet tydelig ifra om at NÅ vil vi også hvile. Ble skikkelig svimmel og uvel og måtte støttes mot medic-teltet, men kom meg til hektene før vi var fremme der, så jeg fikk en kopp vann og slapp videre til athlete garden :-)

Når jeg analyserer løpingen nå etter løpet, så er jeg meget fornøyd. Løpingen på Hawaii er ikke lett. Ikke bare er det varmt og med høy luftfuktighet, men det er faktisk også over 300m høydeforskjell... På konkurransedagen i år var det i tillegg også faktisk en del varmere enn det som er vanlig. Jeg skal absolutt ikke skryte på meg noe som helst, men jeg er 99% sikker på at jeg med denne løpsprestasjonen hadde løpt sub 3 i "normale" løype/temperaturforhold (altså ikke her på Hawaii) men f.eks. i Klagenfurt, Barcelona eller liknende. (Jeg ser av loggen at jeg brukte ca 3 min bare på toalettbesøkene, og ytterligere totalt  drøyt 6-7 min i drikkestasjonene i tillegg til varmebelastningens betydning...) Dette bekrefter testene jeg har gjort den siste tiden som har vist at jeg aldri har løpt så bra som nå! Morro.

Etter noen hyggelige minutter ble jeg gjort oppmerksom på at jeg sannsynligvis var på pallen i min AG. Måtte krøke meg bort til resultatservice og sjekke, og joda ganske riktig; nr 3 i klassen min og nr 45 totalt stod det. (viste seg å være 47 siden topp 2 dame pro også var foran...) En fantastisk bonus og nok en opptur på en allerede kanonbra dag. Slik ser premien for 3. plass i Ironman World Championship ut:



Må også innrømme at det er litt tilfredsstillende at totalplasseringen min er bedre enn det Allan Hovda hadde når han satte rekord. Ikke fordi akkurat den plasseringen betyr såååå mye, (topp 50 i totalt i VM Ironman er absolutt en prestasjon å være stolt av, men det var ikke det som var fokuset mitt) men det viser med stor troverdighet at løpet mitt var en god prestasjon, og ikke bare en god tid satt på en dag med lette forhold. For forholdene var i beste fall middels. Løpingen var nok noe av det varmeste som har vært? Vi fikk riktignok litt skyer siste halvtimen, men ellers så ble vi stekt i solen på hele løpingen. Som Jan Frodeno sa i talen sin på premieutdelingen når det begynte å regne: "NÅ regner det!? I går hadde jeg lett gitt halvparten av premiepengene (altså halvparten av $120 000) for å få noen dråper regn på en glødende kropp.."

Kunne ha skrevet myyye om hva jeg har gjort av forberedelser til dette løpet, men det blir nok litt for de veldig spesielt interesserte, så jeg lar være. Men jeg kan nevne at innkvartering i hus uten aircondition er en av tingene - og ja det er varmt og klamt, men gir god varme-akklimatisering og ikke aircondition-hals...
Og videre er mat medbrakt fra Norge en annen ting. Osv. Osv.

Må selvsagt takke min nærmeste familie og hele det store støtteapparetet (storfamilien med foreldre, søsken, og hele hurven) som også i år er med til Hawaii :-) De heier for 100 og gir en god og nødvendig trygghet i hverdagen. Min samboer Victoria fortjener absolutt også cred: Det blir bl.a. vasket en solid mengde med treningstøy ila et år....og jeg får også frihet til den ene egotrippen etter den andre i form av treningsleire i inn- og utland ila lange forberedelser. Takk, det er helt avgjørende!

Og til sist takk til Smartfish næringsdrikker og hele Team Smartfish-Fuji for positivitet og livs/trenings-glede....og spesielt Kari Flottorp Lingsom som gjør en stor innsats på mange områder for teamet, og spesielt med å legge til rette, og skaffe gode støttespillere på utstyrsfronten.

Folka i Fredrikstad triatlonklubb, som består av en herlig miks av personligheter, fortjener også en takk.... 

Utstyret jeg benyttet i konkurransen var bl.a:
Fuji Norcom 1.3 fra Birk Sport
Hjul fra Unaas SS-55/SS-80 kombinasjon
Hjelm og briller fra Rudy Project (Sportsbrille, Provista)
Salming speed løpesko.

Sikkert glemt noen her jeg fremdeles koker litt i varmen, men dere skal alle vite at jeg setter stor pris på alt som blir lagt til rette for at jeg skal kunne yte så bra som mulig. 

  
 
 
MAHALO!

tirsdag 1. september 2015

VM Ironman 70.3 Zell am See

Skulle egentlig ikke delte her ihht planen før sesongen, men litt endringer på konkurranseplan (droppet Alpe d'Huez triathlon bl.a.) gjorde at jeg hadde anledning og lyst når det først var såpass "kort" reisevei. Hadde ikke deltatt om det var på et annet kontinent for å sei det på den måten.... Nå når det er over, så kan jeg ikke si at jeg angrer. (eller kanskje bittelitt når jeg landet mandag kl 1910 i Sandefjord etter 9t reise, og hverken sykkel eller annen bagasje kom, og nattevakter frem til torsdag morgen ventet allerede fra kl 2000 samme kveld...)

Uten å på noen måte "unnskylde" eller snakke ned egne mål og forutsetninger, så må jeg si at for å være et VM, så la jeg ikke akkurat 110% i forberedelsene og oppladningen til konkurransen. Jeg stilte absolutt ikke uforberedt, men vet at jeg ville ha gjort en del ting annerledes om det var dette jeg virkelig ville satse på. Når jeg i ettertid ser hvor bra plasseringen ble, så er det nesten så jeg undrer på om jeg kunne ha fått et kjemperesultat med å gå all in her..... men NEI, det er jo langt i fra sikkert, og det er og blir 70.3. Selv om det var et supert arrangement med riktig VM atmosfære og alt det der, så vil nok fortsatt Hawaii være min store greie, rasjonelt eller ikke.

La inn en solid treningsuke i syd-Spania frem til tirsdag før konkurransedag, og rakk så vidt hjemom å snu i en dag før en nattevakt på jobb frem til fredag morgen kl. 0700. Med avgang kl. 0905 fra Sandefjord, så ble det både litt hektisk og lite (ingen) søvn, men "valgte det jo selv da... Fikk både sykkel og bagasje helt frem til München, og etter hvert også en romslig leiebil med plass til hele support teamet og reisefølget, som var min bror Ståle, og Ove Haugen - en tidligere og fortsatt god støttespiller og sparringpartner. Takk for en flott tur og god hjelp og support. Bodde på andre siden av innsjøen, og hadde det dermed perfekt med kun noen få km inn til start/mål, og samtidig litt unna att kjas og mas som blir med 5000 Ironman-deltagere, men support m.m. i en liten by.. (det var vanlig IM 70.3 konkurranse på lørdagen mens VM gikk søndag)

Kjørte gjennom sykkelløypa på lørdag ettermiddag når den åpnet igjen etter lørdagens konkurranse, og tenkte: Fy f... han som vant på lørdagen sykla på 2:18 -det kunne jeg ikke fatte at var fysisk mulig. Fikk heller ikke kart og løypeprofil til å stemme, og joda ganske riktig, vi hadde nok bomma på en avkjøring - vi skulle aldri sykle innom Bishoshofen.... Fikk likevel sett 90% av løypa (og i tillegg et kjent skihoppsted :-) )

Med start kl 1120 på søndag, så var det bare å vente i det lengste med å bli grilla ute i sola, så jeg ankom skiftesonen ca halvtimen før denne stengte, og fikk ordnet de siste småtingene.
Ble likevel varmt nok å vente i over en time i over 30 plussgrader...

Var optimistisk mht egen svømme- og sykkelform, men hadde små forhåpninger på løp, siden det hadde blitt mange sykkelmil den seneste perioden... det var puljestert ihht Age Group, og dermed ca 300?? i min startpulje. Jeg la meg omtrent midt i feltet, og langt fremme. Kom veldig godt ut, og fulgte faktisk omtrent fronten av feltet første 100m, men ble så pakket skikkelig inn, og havnet i et par reale "slosskamper". Ble nok litt passiv og unnvikende etter det. Skjønt "litt" er vel et understatement - før jeg visste ordet av det, så befant jeg meg helt alene kanskje 70-80 meter til høyre for resten av feltet. Det ble ikke noe mer slåssing i feltet kan du si.... Var kanskje ikke mentalt forberedt på så mye slossing i et så lite felt - men DET er jeg i alle fall nå minnet på før Hawaii. Forsøkte å gli inn igjen mot ca riktig side av innsjøen om ikke annet, men hver gang jeg så opp, så var jeg like langt unna bøyene og resten av flokken. Kan nok ikke skylde på strømforholdene heller! Tangering av vendingsbøyene klarte jeg å få til, men på tilbaketuren så bar det ut til høyre igjen. Helt bortinatta navigering med andre ord, skjønner ikke hvordan det var mulig i verdens enkleste svømmeløype som var 935m rett frem, 30m til venstre og 935m tilbake.... Som du skjønner, så ble det ikke mange føtter å ligge bak. Jeg følte likevel at jeg svømte minst OK pluss, bare alt for langt. (Garmin sier nesten 2070m) Når jeg da svømte på 30:22, så er det mulig jeg hadde vært nede på 28-tallet, og dermed fornøyd, med litt bedre nautisk orientering... (ja - jeg er utdannet, og jobber som navigatør....)

T1 var lang, men forløp sånn omtrent som den skal.

Var litt spent på om jeg hadde så mye punch i bena som jeg antok på sykkel, og jeg syntes det svarte bra allerede fra start. Ikke "normal" opplevelse ut på syklingen, der jeg vanligvis fyker forbi mange i starten, man merker at nivået var "litt høyere" enn i en vanlig 70.3 konkurranse. Jeg plukket likevel syklister jevnt og trutt. Etter ca 10 km kom det en so tok igjen meg, og det var bare å legge seg drøye 10m bak, å bli fraktet inn i stigningen. I bakken fortsatte kjøret, og jeg måtte jobbe ganske hardt for å "bli med" oppover. og bakken var laang; 14 km totalt, men et par bratte km i hver ende. inn i det bratteste partiet mot toppen var faktisk 2-3 stykker av sykkelen og gikk!! Her slapp jeg også taket i mitt lokomotiv, og holdt med klokelig under terskelwatt. Akkurat her ble jeg faktisk syklet forbi av 5-6 stk... Over toppen, så hadde jeg bestemt meg for å kjøre ganske friskt utfor, og plukket sikkert 30 plasser på nedkjøringen. Mye merkelig utforkjøring, og jeg måtte over i venstre kjørefelt ved et par anledninger, uten at det på noen måte var noen fare involvert i det, men med streng håndheving av reglene, og en dommersykkel der akkurat da, så kunne jeg vel faktisk ha blitt disket!? Sikkert tåpelig å ta denne risikoen, men tenkte ikke engang på det der og da, siden det var den mest naturlige ting å gjøre i de situasjonene som oppstod. Etter det bratteste partiet, så var det et langt strekke med slakt utfor. Her var jeg dessverre ganske alene, men så noen et godt stykke foran, og ønsket å få litt hjelp i de lange flate partiene på ca 40 km inn til T2. Jeg kjørte derfor hardt i en periode for å komme opp til dem, og fikk etter hvert kontakt. De siste 3 milene var vi 3 stk som jobbet lovlig og bra sammen. meg selv og 2 dansker fra min AG. Vi tok igjen mange på siste milene, og jeg hadde fremdeles gode bein, og var like under planlagt wattbelastning. For å gi meg selv en liten mulighet til å løpe noenlunde bra, så roet jeg helt ned de siste 2-3 km, og nærmest trillet inn til T2. Syklet på 2:23:43, og jobbet meg opp fra 133 til 23 plass! Det var langt bedre enn ventet. Men ante jo ikke dette når jeg var i T2 - siden det ikke var lett å få oversikt/telle sykler.


T2 gikk også ca. etter planen, mistet visiret på hjelmen, men kastet ikke bort 3 sek på å snu for å hente det...

Følte meg bra når jeg løp ut, men allerede etter 2 km kjente jeg at løpebeina ikke var noe bedre enn fryktet... utgangsfart på 3:55 ble endret til 4:10 - og så startet kampen. Mine to danske venner fra syklingen fikk hammeren raskt, og førstemann gikk allerede etter 3 km. Andremann sto og tøyde etter 4 km. det var altså ikke bare jeg som ikke hadde helt dagen på løp. Ved passering gjennom byen første gang fikk jeg sekundering på at jeg var ca. 6 min bak teten i min AG. Nærmere enn jeg trodde altså, men hvilken plassering jeg hadde da det ante jeg ikke. Tenkte vel at det måtte være sånn rundt 50???  At det ville bli varmt regnet jeg jo med siden det var drøye 30 grader, og dermed at tiden kunne bli bortimot det samme som jeg hadde i varmen i Italia i Juni, altså nærmere 1:28. Planen var likevel å sikte på 1:25 som burde være fullt mulig, men skjønte tidlig at dette ikke var dagen for det. Det gikk skikkelig tungt helt frem til rundt 15 km, da fikk jeg en opptur, og hadde 3-4 km med godt driv ned mot 4:00 fart, men ved 19 km når spurten og oppturen burde komme, så gav jeg nesten f... Holdt det noenlunde sammen, og holdt plasseringen min, men orket ikke å mobilisere til å ta ut det aller siste. 1:31:25 er vel det sakteste jeg noen gang har løpt på en 70.3 konkurranse, varme eller ikke.... Heldigvis ikke sååå overraskende at det ble slik, og har vel god tro på at de neste ukene vil bringe meg tilbake til (og en del over) normal løpsfart.


Totaltiden ble da 4:33:50, som gav 18 plass i M40-44. Veldig fornøyd med plasseringen, men svømme og løpeprestasjonen var jeg ikke fornøyd med. Alltid lett å kutte minutter av sluttiden sin etter at men er kommet i mål: "Dersom om att vissom" og så videre. Det var laaangt opp til seieren, med ikke avskrekkende 5 min opp til topp 10, og 9 min opp til pallen. Med en solid jobb i året som kommer, og et optimalt løp, så kanskje det er muligheter i Australia neste år?? Vi får se...

Mange takk til familie og alle støttespillere som gjør det mulig å holde på.
Fuji Norcom sykkel fra Birk sport og SS-80 hjulsett fra Unaas var en knall kombinasjon også denne gang. Hjelm og briller fra Rudy Project og løpesko fra Salming. (løp i dame! speed modellen denne gang, og det var i alle fall ikke skoene sin feil at det ikke gikk fortere.. :-)  Og sist men ikke minst nok en gang takk til Smartfish!

Nå er det bare å nullstille, og gjøre jobben 100% de neste ukene frem mot Hawaii.

lørdag 20. juni 2015

IM 70.3 Italy, Pescara

En litt underlig følelse å dra til utlandet for å "kun" kjøre IM 70.3 - vanligvis betyr jo slike turer en full IM for min del... Følelsen ble ikke mindre underlig av at konkurransen ikke var en "A-prioritet konkurranse". Dette siste betyr i klartekst at jeg ikke har kjørt vanlig formtoppingsopplegg. Turen var først men som en familie/ferietur, men av ulike årsaker, så ble det ikke helt det likevel, men reisefølge, støtteapparet og heiagjeng hadde jeg likevel i bror Ståle og svigerinne Line Beate - takk for turen og hjelpen!

Reiste ned fredag, med fly til Roma og leiebil derifra til Pescara. (det hørtes jo lett ut....MEN styr unna Goldcar! Forsøk på svindel på høylys dag..) Uansett, vi kom etter hvert frem til Pescara, og etter rask innsjekk på hotellet med påfølgende sykkelmekking, så ble det så vidt tid til en tur gjennom deler av sykkelløypa før mørket tok overhånd. Da er det fint å ha med følgebil...

Lørdagen var planen å både svømme, sykle og løpe en kort tur; men kroppen, temperaturen (30-35 grader), og ikke minst hodet, ble til sammen enige om å gjøre ingenting denne dagen.... Bare registrere seg, sjekke inn sykkel og forsøke å komme i konkurransemodus. Det siste var i grunnen den tyngste jobben. Sett i ettertid var dette sikkert en god beslutning, for leggene var ikke akkurat "race ready"...

Etter tolkning av egen kropp/form, løype og temperaturforhold, så antok jeg en sluttid rundt 4t 30 min. Regnet med å svømme helt ok og sykle bra, mens jeg hadde små forhåpninger om å løpe særlig fort. 30 - 2:30 og 1:25-1:30 var de antatte splittene. Noe dårlig sykkelsplitt tenker du kanskje, men løypa er teknisk, og har også ca. 1100 høydemeter.

Veldig sein start på meg, med start kl 1250, så dette ble også en litt merkelig setting. Vanligvis så foregår jo forberedelser nesten i mørke og i levelige temperaturer. Slik var det absolutt ikke denne dagen: Stekende sol og nesten 35 grader. Ventet derfor i det lengste med å reise til start, og gjorde de siste forberedelser i skiftesonen som absolutt sistemann og ble "kastet ut" kl. 1110.... Fant da en restaurant med aircondition og toalett. Litt bedre det enn å stå ute i solsteiken i toalettkøen med 200 andre :-)

Måtte til slutt ut i sola, og ble grilla i 30 min på stranda, de siste 5 i gummidrakt... Badetemperaturen var 23,5-24 grader, i grenseland for å få lov til å bruke våtdrakt altså. (PRO måtte kjøre uten)
Vinden hadde nå tatt seg opp litt, og det ble smårufsete på svømmingen med både pålandsvind og strøm. Det gikk derfor ganske seint og tungt de første 500m ut til første bøye, etter runding av den (ja jeg rundet den, i motsetning til mange andre...) så ble de en del bedre med sidevind/strøm. Men jeg gledet meg like fullt til neste rundingsbøye og medvind og medstrøm. Dette legget med superforhold gikk fort, men jeg var litt (veldig) lite smart, og lot meg drifte for langt inn mot stranda, og måtte derfor svømme skrått motstrøms hele det siste legget for å komme unna bølgebrytere og kunne runde siste bøya og sette kursen inn mot den laaaanggrunne stranda. Ble en del meter med delfinhopping før jeg begynte å gå/småløpe.

Titta på klokka opp av vannet, og drøye 32 min var vel ikke akkurat det jeg hadde ønsket, emn like fullt ikke noen overraskelse. Løp fort inn til, og gjennom T1, og gjennomførte denne godt.

Kom meg ut på sykkel, og fikk meg raskt en overraskelse; ganske tøff vind rett i mot med en gang vi km ut av byen, men det var verre at jeg fikk merkelige wattregistreringer. Pusha på ganske tøft, men likevel var registreringen under 200W. Slik var det stort sett gjennom hele syklingen, og åpenbart feil. Hvorfor vet jeg ikke, siden kalibrering m.m. var utført. Men feil tall er verre enn ingen tall, så da ble det "amish" style resten av veien, siden jeg også kjørte uten pulsbelte. Syklingen var mildt sagt todelt; første 50-55 km med tøff motvind og all stigningen, og siste 40km med medvind og nett o nedoverbakke, men de siste 25 ca flatt. Snittfart på drøyt 33km/t første 50 og over 46 km/t siste 40 km sier vel sitt. Var til tider meget tøff vind, og måtte faktisk flere ganger ut av bøylen for å ha kontroll i sidevind-partiene. Veiene så enkelte steder ut slik de gjør en høstdag i Norge med mye løv og småkvist, men tøffe sykkelforhold er i grunnen en fordel for meg, så jeg klagde ikke.. :-) Kan vel si at jeg raste opp igjennom feltet, og suklet på midtstripa i store deler av løypa, men jeg er så enkelt skrudd sammen at det gir litt motivasjon å kontinuerlig feie forbi syklister. Visste jo godt at 2:30 betyr 36 km/t i snittfart, så jeg undret litt på om syklingen var god nok når jeg så at snittfarten var så lav i starten, men med vind og stigning, samt opplevd belastning, så var jeg ikke så bekymret. Med den hyperraske avslutningen, så økte snittfarten betraktelig, og jeg endte opp på 37,58 km/t og dermed sykkeltid 2:23:54. Så får edt ikke hjelpe at min registrering av løypa kun var 89km... :-) Og syklingen viser seg i ettertid å ha vært meget bra siden det var beste sykkeltid i min AG, og 2-3 minutter raskere enn nestemann. Mener likevel at jeg traff med intensiteten selv uten wattmåler. Jeg visste at sykkelformen var bra. I medvinden var varmen høyst merkbar, og følte jeg ble kokt allerede den siste timen på sykkelen. Oppsummert, så kan jeg også slå fast at Fuji Norcom er en sykkel det er mulig å sykle fort nok på - i den grad jeg har vært i tvil om det!?!

Ante ikke hvordan jeg lå an inn i T2, men det var jo svææært få sykler i stativene der min AG holdt til, men det var flere enn jeg likte; tror jeg kom til 5-6 stk. Hadde jo håpet å være litt lenger fremme, siden jeg regnet med å tape noen plasser på en antatt svak løping. Kasta et blikk på temperaturmåleren på byens torg i det jeg løp ut av T2, den viste da 35..... Fikk sekundering midt på førsterunden at jeg var nr 2 i min AG, og ca 3 min bak lederen. Det var jo en positiv overraskelse (sikkert noen som hadde brutt, eller ikke dukket opp til start som hadde syklene i T2...) Kort etter sekunderingen ble jeg løpt forbi av en i min AG. Han hadde veldig lett gjenkjennelig tri drakt som var i kamuflasjefarger- og mønster. Måtte jobbe helt fra starten av på løpingen. Forsøkte å ta ryggen når jeg ble løpt forbi, men slapp etter 5-600 meter. Løp i grunnen veldig jevnt hele løpet på 4:10-4:15 fart, men det er jo minst 15-20 sek for seint pr km. Det løsnet faktisk litt i leggene utover i løpingen, men da hadde utmattelsen begynt å gjøre seg gjeldende, så farten forble den samme. Ser at de aller fleste har løpt vesentlig senere siste halvdel enn første, så avslutningen kan jeg være sånn ok fornøyd med. På starten av sisterunden tok jeg også igjen mannen i kamuflasjedrakten, og antok at jeg hadde løpt med opp igjen på 2. plass siden jeg ikke hadde blitt løpt forbi av noen andre som jeg hadde registrert. Kom i mål på 1:28:20 på løp, og altså midt inni det tidsområdet jeg regnet med (fryktet). I tillegg så var jeg 24 sek bak andreplassen. Hadde tatt inn igjen en del på andreplassen siste halvdel av løpingen, men altså ikke alt. Det viste seg etter hvert at det var 2 brødre som begge hadde slik "unik" kamuflasjedrakt.....Like greit jeg ikke visste det, for da slapp jeg å gå heeelt i kjelleren for å kjempe om andreplassen (eller kanskje ikke?) Salming speed skoa var et godt valg av sko. Kunne sikkert ha brukt distanse eller race også, men speed er jo et fint kompromiss mellom disse to!

Fasit ble 4:30:58 og 3. plass i AG40-44. Altså veldig nærme de antatte 4t 30min :-) Nr 17 totalt av 1500 deltagere er også innafor. Mer overraskende at tiden (helt teoretisk selvsagt) hadde holdt til 7. plass i PRO-feltet! Løpet gav i grunnen ingen overraskelser ut over dette, men bekreftet vel omtrent alt det jeg "visste" fra før. Godt fornøyd med både plassering og gjennomføring, og takket også ja til VM plassen for VM  IM 70.3 i Østerrike 30. august. En periode med fokus på å få leggene tilbake til sitt normale nå, og så videre mye fokus på løp frem mot Haugesund, så bør det bli en bra konkurranse også der. Der får jeg også starte i det seedede NM feltet sammen med proffene. Det gir nok en liten fordel på svøm, kanskje en bitteliten "ulempe" på sykkel, avhengig av hvordan jeg får til svømmingen i forhold til de konkurrentene det bør være mulig å komme opp av vannet sammen med. På løp bør det absolutt være en fordel når man ser, og vet hvordan man ligger an.
 

søndag 4. januar 2015

Oppsummering av 2014

Jeg hadde to hovedmålsettinger for 2014-sesongen: Få et bra resultat på Norseman og sub-9 timer med tilhørende Hawaii-billett på IM Barcelona. Med 3. plass på Norseman og 8:48:42 i Barcelona, som sikret både Hawaiibilett og 2. plass i AG 40-44, så var sesongen absolutt en suksess.

Norseman er det "alle" spør om når du holder litt på med triathlon i Norge, og siden tri-debuten (på Norseman) i 2007 har jeg måttet svare at; "joda, jeg har deltatt, og ble vel plasseringsmessig et sted mellom nr 50-60 og hadde sluttid på rundt 14,5 timer..." med andre ord noe jeg ikke lenger syntes var helt representabelt for hva jeg i de siste sesongene mener jeg har vært god for... så enkelt var altså motivet for 2014 deltagelsen. (og så er det jo en skikkelig opplevelse uansett da!) Var seedet som nr. 10 og hadde kanskje egentlig vært fornøyd med alt bedre enn 10. plass. Nå hadde jeg imidlertid en god dag, og andre hadde småskader og mindre gode dager, så da holdt det jammen til pallen. Men nå skal det sies at jeg kom i noe bedre form enn antatt akkurat til Norseman, og kroppsvekten var også lavere enn den har vært noen gang de siste 20 årene.

Det desiderte hovedmålet var imidlertid IM Barcelona. Allerede etter 9:58 i Kalmar i 2009 så sa Goldie at jeg skulle kjøre sub 9 en dag.....Jeg hadde ikke noe mål om det da, men siden 9:24 i Zürich i 2011 har målet definitivt vært å klare under 9 timer på IM distansen en dag. Har hatt to bra forsøk før, med 9:09 i Barcelona i 2012 og 9:01 i Klagenfurt i 2013, men måtte altså vente til oktober 2014 for å oppnå den drømmen. Løpet i Barcelona var meget bra, men likevel ikke optimalt. Jeg hadde en god svømming litt over timen i halvvanskelige forhold, syklet på 4:35 under meget gode forhold, men jeg løp på 3:08, som er noen minutter bak det jeg hadde håpet..... men jeg syklet nok kanskje litt i overkant, siden det ved mer testing i høst, viser seg at stages-wattmåleren min er gjerrig på å dele ut watt, og faktisk viser bortimot 10 watt mindre enn Computrainer rulla mi! Skulle tro at jeg burde ha funnet ut av det leeeenge før Norseman til og med, men altså ikke.

Vel, hva kreves så for å få til det ovennevnte? Det er jo selvsagt et spørsmål som sikkert har mange svar, men for meg har det betydd ca 500-550-600 og 662 timer spesifikk triathlon-trening de siste 4 årene.

Jeg (og dere?) liker/misliker kanskje å tro at jeg har stålkontroll på hvert sekund med trening til enhver tid. Dette er kanskje en ganske riktig betraktning stort sett, men akkurat i 2014 så endte jeg opp med over 60 treningstimer mer enn det jeg planla i januar - en grov "bom" med andre ord :-)
Jeg trente totalt 662 timer i 2014, som fordelte seg slik:

Sykkel: 382 timer og 9959 km, 58 % (skulle ha tatt en tur til gitt.... kanskje har jeg uregistrerte km på rulla?)
Løp: 155 timer og 1836 km, 23 %
Svøm:93 timer og 255 km, 14 %
Annet: Ski, styrke osv 32 timer, 5 %

Frem til jeg fikk bekreftet eliteseeding til Norseman på høsten 2013, så var planen å sykle litt mindre enn før, og fokusere litt mer på løp. Men siden løypa i Norseman er som den er, så ble den tanken utsatt et år, og jeg valgte å fortsette med myye sykkel frem til august, og heller fokusere litt mer på løp fra august og inn mot IM Barcelona i oktober. Nå løp jeg likevel, etter egen mening, meget sterkt med 4:05 løpssplitt på Norseman. Det er så vidt jeg vet tredje raskeste løpssplitt noen gang, bak Allan Hovda i år, og Henrik Oftedal i rekordløpet. Den gode løpingen skyldes nok mest en kombinasjon av løypeprofil sammen med lav kroppsvekt og riktig pacing på sykkel, men viser også at jeg bør kunne heve meg noen hakk på løp gjennom 2015 sesongen. Det er i alle fall et konkret mål.

Vel, hva er så planen for 2015? Det skal jeg komme nærmere tilbake til, men jeg skal i alle fall ikke trene mindre enn i 2014! Og jeg skal nok løpe såpass mye at jeg er nærmere 3:00 enn 3:30  på løpingen på Hawaii den 10. oktober! Men planer er planer - jobben må gjøres også!

mandag 4. august 2014

Norseman 2014



Da har jeg akkurat bygd om sykkelen igjen, så nå er den blitt den landeveissykkelen den skal få fortsette å være, men den gjorde jobben ypperlig som temposykkel i går! "Tapte" nok litt over vidda, men den klatret jo som bare det! (og split-tidene sier det samme...)

Jeg er umåtelig fornøyd med mitt eget support-team: Thomas Andresen og Cato Nilsen; to som møttes for første gang i Eidfjord fredag ettermiddag, men som jeg tenkte, så ble de et radarpar med kompletterende ferdigheter!! :) Til og med når vi seint på fredagskvelden stod der med HELT flatt batteri på supportbilen (etter at jeg glemte å plugge ut kjøleboksen dagen før...) så beholdt "Dream team" roen og vi fikk ordnet opp.

Ellers så er jeg selvsagt veldig godt fornøyd med 3. plassen, og like fornøyd med at jeg så til de grader gjennomført etter plan, som var: Ca. 1:02 på svøm, ca 6:00 på sykkel, iberegnet litt rufsete forhold (med NP på 220 Watt), og et ambisiøst mål om 4:05 på løp. Med 5 min til skifting, så skulle det bli en sluttid på 11 t 12 min. (og en drøm om under 11 timer ved veldig gode sykkelforhold..)

Fasit ble 1:03 på svøm, 6:01 på sykkel (med NP på 219 Watt) og 4:05 på løp. Med drøyt 5 min skiftetid så ble sluttiden 11:14:58. Det er innafor!!!

Bortsett fra en urolig mage tidlig på syklingen, som medførte et akutt toalettstopp i Måbødalen, så var dette bortimot et perfekt løp. Stoppet gjorde at jeg "mistet" gruppen med Allan Hovda, Lars Petter Stormo og Kristian Horne, men det var kanskje hell i "uhell" siden jeg da fikk kjøre mitt eget løp 100%.  Ikke sikkert jeg hadde sluppet den gruppen ellers, og dermed hadde jeg kanskje ødelagt mye for løpingen med litt for tøff sykling. Det finner vi aldri ut av, og ikke plager det meg det minste heller!

Grattis til Allan Hovda og Lars Christian Vold som var bedre! Imponerende løp av dere begge. Og så må jeg si jeg tenkte litt på ankelen til Lars Petter Stormo der jeg balanserte og sjanglet meg oppover steinura.... hvem vet hva det kunne blitt til uten det ubeleilige overtråkket på Hove tri? Videre føler jeg selvsagt med Tom Remman; aldri moro å ha dager der det ikke funker! (Men akillesoperasjonen(e) har vel satt deg mer tilbake enn du har vært villig til å innse... Men neste år...!!!) Må ellers sende noen tanker til Rene Gjøg som jeg hadde selskap med en stund på syklingen, men som gikk i bakken på sykkel og skadet seg (men heldigvis ikke skikkelig ille. Håper du er raskt tilbake) Hadde også mange fine kilometer sammen med Kristian Horne der vi hjalp hverandre på de få flatene mellom Geilo og Austbygde (med absolutt 110% lovlig avstand, som Øystein Grande sikkert kan bekrefte :-)) og ellers skikkelig side om side sykling i bakkene. Tid og overskudd til å prate litt sammen hadde vi jammen også.

Og takk til alle som var med på å skape denne opplevelsen, Norseman-crew, deltagere, support, publikum og alle de andre som har en involvering. Og sist men ikke minst; takk til egen (stor)familie og sponsorer (som til en viss grad er en og samme gruppe..) Upåklagelig heiagjeng! Neste mål er 8:59:59 i Barcelona 5. oktober. Om det lykkes, så følger det sannsynligvis med en Hawaii-billett for 2015....

Nå noen dager hvile før nytt fokus!