mandag 9. januar 2017

Er det mulig å drive med triathlon videre i livet?

Jeg kunne ikke fortsette slik jeg har gjort de siste 7 mnd. To uker sammenhengende på jobb med 12 til 16-timers vakter, og så forsøke å trene nok til å «hevde seg,» om ikke annet i klassen for de godt voksne… Fra 1.1. 2017 ble det en permanent løsning med 16-timers vakter. Vel og merke har jeg to-uker fri etter en slik periode på jobb, men når to av tre slike 2-ukers vaktperioder er nattarbeid hhv. 1600-0800 og 2400-1600  (den siste, og lette vakten, går fra 0800-2400) så er det 99% fysisk umulig å komme seg i bassenget (pga åpningstider og behov for søvn), og det er i tillegg både fysisk og mentalt i overkant krevende å banke ut mer enn 10t trening under slike omstendigheter. Jeg har derfor bestemt meg for å kutte ut. Det var gøy så lenge det varte, men nå skal jeg altså trappe ned!

Men tro ikke at jeg skal trappe ned på triathlon! Jeg har på mirakuløst vis fått satt sammen en helhetlig livssituasjon som gjør at jeg trapper opp triathlon-«satsingen»!!:

1.       2-års avtale med arbeidsgiver om 50% stilling, dvs. 1 uke på jobb og 3 uker fri. Fremdeles 7 dg à 16t i jobbperioden (så 50% er jo et relativt begrep - 92 dg à 16 t blir jo tross alt 1492 timer på et år…), men en slik «hvileuke» hver 4. uke passer jo bra.  
2.       En særdeles god hovedsponsoravtale med Itec AS som strekker seg over 2 år (med opsjon på et tredje)
3.       Økt omfang av treningsoppføling/coaching, som da faktisk er blitt en ikke uvesentlig stillingsprosent i seg selv, men selvsagt med utstrakt bruk av flexitid…
4.       Fortsatt være en del av Team Smartfish-Fuji elite, slik at det meste av utstyr er sørget for av alle de gode samarbeidspartnere der, og dermed ikke stjeler av matbudsjettet til familien ;-)
5.       Samboer som har gått opp i stillingsprosent tilsvarende det jeg har redusert min. (Da bør jeg for husfredens skyld inderlig håpe at det kan lokkes med en tur til Hawaii igjen)

Vel, dette var bare bakgrunnsinfo. Kort og godt rydding i kalenderen for å gi seg selv en mulighet. Jeg vil jo nødig kalle dette en storsatsing, for menn over 40 år som satser skikkelig er det i utgangspunktet ganske få av. Ole Einar Bjørndalen er ett av de få unntakene. Og jeg skal ikke på noen måte forsøke å bli best i verden – eller forresten: Det er akkurat det jeg skal!! Jeg skal forsøke å vinne VM Ironman på Hawaii, i min aldersklasse da riktignok, men det er jaggu en tøff nok målsetting! Kall det gjerne patetisk, midtlivskrise eller hva du vil – men alt over tatt i betraktning, så gjør jeg dette utelukkende fordi jeg VIL og KAN. Vi lever bare en gang, og jeg skal jammen meg forsøke å LEVE mitt liv. Når jeg i høst ble bortimot tvunget til å slutte å drive med triathlon på den måten jeg vil, så innså jeg hvor mye denne livsstilen betyr for meg – ikke bare konkurransene (for de utgjør jo svært få av timene i et år) men veien frem mot konkurransen. Treningen, det bygge seg opp litt dag for dag, kjenne at man er i kanonform – disse tingene man ikke kan kjøpe seg. Litt som Mirinda Carfrae sier om det å kvalifisere seg til Hawaii: «Many things in life we can buy – this is something you have to earn»

Jeg mener jo selv at jeg har et rykte i triathlon-miljøet som går på at jeg er en nøktern realist, og at jeg definitivt liker å prestere før jeg sier noe om prestasjonen, altså at jeg aldri gjør det jeg nettopp nå har gjort: Gå høyt ut med flagg og ballonger og fortelle alle at jeg skal erobre verden og prestere så og så fantastisk. Det å vinne sin klasse på Hawaii er det kun en norsk utøver som har gjort; Teamkollega i Smartfish-Fuji, Hans Christian Tungesvik i klasen M18-25 år nå høsten 2016. Jeg bestemte meg for min målsetting noen uker før han tok sin seier på Hawaii, men tro ikke at jeg er skuffet over å ikke kunne bli først norske vinner på Hawaii – jeg er egentlig litt lettet, han viste at det er mulig. Så tilbake til den nøkterne realisten: I september 2015 ville jeg ALDRI ha satt det målet jeg nå har satt, men med norsk løperekord på Hawaii (9:12:18) og 3. plass i M40-44, så ble plutselig det meste mulig. Med den kapasiteten jeg hadde i oktober 2015, så var nok det resultatet bortimot en overprestasjon, men det viste altså at det meste er mulig. Ironman mantraet: «Anything is possible» ble en realitet. Men hva kreves for å vinne på Hawaii? De 3 siste årene har vinnertiden i M40-44 vært: 9:03 – 9:03 – 9:09. I superåret 2013 var vinnertiden 8:41, og i 2012 var vinnertiden 8:54, Begge tidene under 9 timer var satt av tyske Christian Mueller, og begge gangene (altså 2012 og 2013) var han ganske nøyaktig 20 minutter foran nr. 2 i klassen. Statistisk tilnærming og normale konkurranseforhold tatt i betraktning, så vil man være en reell vinnerkandidat om man kan gjennomføre på rundt 9:00 – og der ligger også det målet jeg jobber mot. Hva de andre har av kapasitet får jeg ikke gjort noe som helst med, men å jobbe knallhardt for å være i nærheten av sub-9 på Hawaii, det kan jeg i vesentlig grad «kontrollere» selv, gitt at forholdene er «normale» i Hawaii-målestokk vel og merke. Jeg vet nok best av alle hva som kreves for å klare 9:12 på Hawaii, med mine forutsetninger, og har dermed et relativt bra utg. pkt. for å gjøre forbedringene som må til for å ta ett steg videre. Å barbere bort 12 minutter fra et i utg. pkt. nesten perfekt løp, er ikke mulig, så kapasiteten MÅ økes. Første utkast av planen tilsier 2 min raskere svøm, 5 min raskere sykkel og 4 min raskere løp, altså ca: 1:03 – 4:46 – 3:05, og så knipe de siste sekundene i skiftesonene. Svømmingen mener jeg skal være fullt mulig å klare, bare ved å svømme noe mer enn jeg har gjort tidligere. Fra 4:51 til 4:46 i sykkeltid betyr en plass mellom 10-15W høyere normalisert watt, (i.h.h.t. www.bestbikesplit.com). Minst 5 av disse wattene er det mulig å få «gratis» ved optimalisering av utstyr (så som keramiske lager i krank og trinsehjul, samt nytt tempostyre m.m.).  4 min raskere marathon betyr 5,7 sek raskere pr. km. Veien dit går via mer løping rett og slett (jeg løper lite, «kun» 172 timer og 2190 km ila 2016), samt minst 1-2 kg lavere kroppsvekt på startstreken. Når jeg bryter det ned slik, så høres det nesten lett ut – liksom bare å gå bort å gjøre det.  DET ER DET IKKE! Men viktigst av alt; det høres IKKE UMULIG ut heller. Største utfordringen ligger nok i å løpe en 3:05 marathon på Hawaii. Men med 3:09 på en ekstra varm dag i 2015 skulle bety at det finnes muligheter…

Nå høres det ut som om jeg allerede er kvalifisert til Hawaii 2017 (det kunne jeg jo ha vært om stedsansen min i IM Weymouth i september 2016 hadde vært noe bedre) men det er jeg altså ikke. Jeg er påmeldt IM Sør Afrika 2. april, og til tross for litt langvarig sykdom før og ila jula, så håper jeg å være i så god form da at jeg kvalifiserer meg i første forsøk, ellers så må jeg gjøre et nytt forsøk ila vår/sommer, det er ikke helt optimalt med tanke på formtopp i oktober. Skulle det gå min vei allerede i ør Afrika, så vil jeg delta i flere IM 70.3 gjennom sesongen.

Og skulle je ikke lykkes ila. 2017 eller 2018, så har jeg jo opsjon på et tredje år: Og i 2019 er jeg jo yngst i klassen M45-49….


# aldriværtmermotivert