Jeg kunne ikke fortsette slik jeg har gjort de siste 7 mnd.
To uker sammenhengende på jobb med 12 til 16-timers vakter, og så forsøke å
trene nok til å «hevde seg,» om ikke annet i klassen for de godt voksne… Fra
1.1. 2017 ble det en permanent løsning med 16-timers vakter. Vel og merke har
jeg to-uker fri etter en slik periode på jobb, men når to av tre slike 2-ukers
vaktperioder er nattarbeid hhv. 1600-0800 og 2400-1600 (den siste, og lette vakten, går fra
0800-2400) så er det 99% fysisk umulig å komme seg i bassenget (pga
åpningstider og behov for søvn), og det er i tillegg både fysisk og mentalt i
overkant krevende å banke ut mer enn 10t trening under slike omstendigheter.
Jeg har derfor bestemt meg for å kutte ut. Det var gøy så lenge det varte, men
nå skal jeg altså trappe ned!
Men tro ikke at jeg skal trappe ned på triathlon! Jeg har på
mirakuløst vis fått satt sammen en helhetlig livssituasjon som gjør at jeg
trapper opp triathlon-«satsingen»!!:
1.
2-års avtale med arbeidsgiver om 50% stilling, dvs.
1 uke på jobb og 3 uker fri. Fremdeles 7 dg à 16t i jobbperioden (så 50% er jo
et relativt begrep - 92 dg à 16 t blir jo tross alt 1492 timer på et år…), men
en slik «hvileuke» hver 4. uke passer jo bra.
2.
En særdeles god hovedsponsoravtale med Itec AS
som strekker seg over 2 år (med opsjon på et tredje)
3.
Økt omfang av treningsoppføling/coaching, som da
faktisk er blitt en ikke uvesentlig stillingsprosent i seg selv, men selvsagt
med utstrakt bruk av flexitid…
4.
Fortsatt være en del av Team Smartfish-Fuji
elite, slik at det meste av utstyr er sørget for av alle de gode
samarbeidspartnere der, og dermed ikke stjeler av matbudsjettet til familien
;-)
5.
Samboer som har gått opp i stillingsprosent
tilsvarende det jeg har redusert min. (Da bør jeg for husfredens skyld inderlig
håpe at det kan lokkes med en tur til Hawaii igjen)
Vel, dette var bare bakgrunnsinfo. Kort og godt rydding i
kalenderen for å gi seg selv en mulighet. Jeg vil jo nødig kalle dette en
storsatsing, for menn over 40 år som satser skikkelig er det i utgangspunktet
ganske få av. Ole Einar Bjørndalen er ett av de få unntakene. Og jeg skal ikke
på noen måte forsøke å bli best i verden – eller forresten: Det er akkurat det
jeg skal!! Jeg skal forsøke å vinne VM Ironman på Hawaii, i min aldersklasse da
riktignok, men det er jaggu en tøff nok målsetting! Kall det gjerne patetisk,
midtlivskrise eller hva du vil – men alt over tatt i betraktning, så gjør jeg
dette utelukkende fordi jeg VIL og KAN. Vi lever bare en gang, og jeg skal jammen
meg forsøke å LEVE mitt liv. Når jeg i høst ble bortimot tvunget til å slutte å
drive med triathlon på den måten jeg vil, så innså jeg hvor mye denne
livsstilen betyr for meg – ikke bare konkurransene (for de utgjør jo svært få
av timene i et år) men veien frem mot konkurransen. Treningen, det bygge seg
opp litt dag for dag, kjenne at man er i kanonform – disse tingene man ikke kan
kjøpe seg. Litt som Mirinda Carfrae sier om det å kvalifisere seg til Hawaii: «Many
things in life we can buy – this is something you have to earn»
Jeg mener jo selv at jeg har et rykte i triathlon-miljøet som
går på at jeg er en nøktern realist, og at jeg definitivt liker å prestere før
jeg sier noe om prestasjonen, altså at jeg aldri gjør det jeg nettopp nå har
gjort: Gå høyt ut med flagg og ballonger og fortelle alle at jeg skal erobre
verden og prestere så og så fantastisk. Det å vinne sin klasse på Hawaii er det
kun en norsk utøver som har gjort; Teamkollega i Smartfish-Fuji, Hans Christian
Tungesvik i klasen M18-25 år nå høsten 2016. Jeg bestemte meg for min
målsetting noen uker før han tok sin seier på Hawaii, men tro ikke at jeg er
skuffet over å ikke kunne bli først norske vinner på Hawaii – jeg er egentlig
litt lettet, han viste at det er mulig. Så tilbake til den nøkterne realisten:
I september 2015 ville jeg ALDRI ha satt det målet jeg nå har satt, men med norsk
løperekord på Hawaii (9:12:18) og 3. plass i M40-44, så ble plutselig det meste
mulig. Med den kapasiteten jeg hadde i oktober 2015, så var nok det resultatet bortimot
en overprestasjon, men det viste altså at det meste er mulig. Ironman mantraet:
«Anything is possible» ble en realitet. Men hva kreves for å vinne på Hawaii?
De 3 siste årene har vinnertiden i M40-44 vært: 9:03 – 9:03 – 9:09. I superåret
2013 var vinnertiden 8:41, og i 2012 var vinnertiden 8:54, Begge tidene under 9
timer var satt av tyske Christian Mueller, og begge gangene (altså 2012 og
2013) var han ganske nøyaktig 20 minutter foran nr. 2 i klassen. Statistisk
tilnærming og normale konkurranseforhold tatt i betraktning, så vil man være en
reell vinnerkandidat om man kan gjennomføre på rundt 9:00 – og der ligger også
det målet jeg jobber mot. Hva de andre har av kapasitet får jeg ikke gjort noe
som helst med, men å jobbe knallhardt for å være i nærheten av sub-9 på Hawaii,
det kan jeg i vesentlig grad «kontrollere» selv, gitt at forholdene er «normale»
i Hawaii-målestokk vel og merke. Jeg vet nok best av alle hva som kreves for å
klare 9:12 på Hawaii, med mine forutsetninger, og har dermed et relativt bra utg.
pkt. for å gjøre forbedringene som må til for å ta ett steg videre. Å barbere
bort 12 minutter fra et i utg. pkt. nesten perfekt løp, er ikke mulig, så
kapasiteten MÅ økes. Første utkast av planen tilsier 2 min raskere svøm, 5 min
raskere sykkel og 4 min raskere løp, altså ca: 1:03 – 4:46 – 3:05, og så knipe
de siste sekundene i skiftesonene. Svømmingen mener jeg skal være fullt mulig å
klare, bare ved å svømme noe mer enn jeg har gjort tidligere. Fra 4:51 til 4:46
i sykkeltid betyr en plass mellom 10-15W høyere normalisert watt, (i.h.h.t. www.bestbikesplit.com). Minst 5 av
disse wattene er det mulig å få «gratis» ved optimalisering av utstyr (så som
keramiske lager i krank og trinsehjul, samt nytt tempostyre m.m.). 4 min raskere marathon betyr 5,7 sek raskere
pr. km. Veien dit går via mer løping rett og slett (jeg løper lite, «kun» 172
timer og 2190 km ila 2016), samt minst 1-2 kg lavere kroppsvekt på
startstreken. Når jeg bryter det ned slik, så høres det nesten lett ut – liksom
bare å gå bort å gjøre det. DET ER DET
IKKE! Men viktigst av alt; det høres IKKE UMULIG ut heller. Største utfordringen
ligger nok i å løpe en 3:05 marathon på Hawaii. Men med 3:09 på en ekstra varm
dag i 2015 skulle bety at det finnes muligheter…
Nå høres det ut som om jeg allerede er kvalifisert til Hawaii
2017 (det kunne jeg jo ha vært om stedsansen min i IM Weymouth i september 2016
hadde vært noe bedre) men det er jeg altså ikke. Jeg er påmeldt IM Sør Afrika
2. april, og til tross for litt langvarig sykdom før og ila jula, så håper jeg å
være i så god form da at jeg kvalifiserer meg i første forsøk, ellers så må jeg
gjøre et nytt forsøk ila vår/sommer, det er ikke helt optimalt med tanke på
formtopp i oktober. Skulle det gå min vei allerede i ør Afrika, så vil jeg delta
i flere IM 70.3 gjennom sesongen.
Og skulle je ikke lykkes ila. 2017 eller 2018, så har jeg jo
opsjon på et tredje år: Og i 2019 er jeg jo yngst i klassen M45-49….
# aldriværtmermotivert
