Når jeg forlot Hawaii i 2011 etter 9:36-løpet, så ble det bare en halvskjult hemmelighet at målet var å komme tilbake for å sette ny norsk bestenotering, og altså komme under 9:29:30. Selvsagt måtte jeg ha forholdene med meg for å få til dette, men jeg så absolutt muligheten gitt at forholdene var bra.
Før IM Austria 30. juni i år var jeg nok i mitt livs form, og gjorde veldig mye riktig og fokusert treningsarbeid opp mot den konkurransen: 9:01:45 og tredje plass der er jeg også meget fornøyd med, selv om drømmen jo var under 9 timer. Men kvalifiseringen var sikret, og jeg var dermed på vei tilbake til Hawaii. Nå var imidlertid den norske bestenoteringen flyttet ned på 9:25:06 etter et meget sterkt løp av Allan Hovda i 2012, under relativt vanskelige forhold. Men det skjerpede kravet på 4 min endret ikke på min målsetting... Jeg vet at jeg er minst 10 min bedre nå enn jeg var i 2011.
VM itu i London viste at jeg var på vei mot en ny formtopp, men sjansespillet med å konkurrere i litt småsyk tilstand gikk ikke bra. Jeg ble skikkelig syk, og holdt helt utenfor trening i en uke, og med kun korte lette økter uka etter. Dette var i grunnen litt kritisk, siden de to ukene var avsatt som de med kanskje mest både mengde og kvalitet gjennom hele året. Henholdsvis 20 og 25 timer skulle hamres ut i denne perioden. Nå ble det i stede 2 og 8 timer, og med vesentlig lavere intensitet.
For å være best mulig forberedt mht. tidsforskjell og temperaturtilvenning (og gi familien litt ferietid på tropeøya) så reiste vi over allerede to uker før konkurransen. Og "vi" innbefatter ganske mange: Mine egen familie, min mor og far, samt min bror og søster med deres familier; totalt 14 personer i følget! Vi hadde leid et hus med eget basseng, samt to leiligheter i nærheten, så innkvarteringen var ypperlig. Det ble passe med fellestid, og nok egentid til å fokusere på mine egne ting. Jeg må takke tidenes beste heiagjeng!! (Uheldigvis var ikke alle med her når bildet ble tatt)
Av erfaring vet jeg at jeg kan booste svømmingen min ganske bra ved å bruke mye tid i bassenget rett før konkurranse, så jeg svømte ekstra mye i de to ukene med forberedelser på øya. Ble nesten 6 timer svømming i hver av de to ukene, og hovedsakelig kvalitetsøkter i bassenget i Kailua, men også noen "koseøkter" i løypa i havet, med innlagt kaffestopp :-) Dette intensive svømmingen kombinert med planendring som følge av de to tapte treningsukene førte til noen flere timer enn normalt i de siste to ukene før konkurransen. 15 timer trening nest siste uka før Ironman er nytt for min del, men jeg måtte "satse" litt før å kunne være i nærheten av målsettingen. De to svømmeøktene sammen med Goldie viste også at jeg var omtrent på akkurat samme nivå som han på svøm, det har jeg aldri tidligere vært.
Fikk også syklet noen skikkelige økter i løpet av perioden på øya, og løpt noen gode økter, men litt gryende murring i venstre leggen gjorde at jeg ikke gikk "all in" på løp. To behandlinger og fullstendig hvile de siste to dagene før konkurransen gjorde kroppen konkurranseklar.
Mitt utg. pkt for å nå 9:25:00 var følgende:
Svøm 1:05
T1: 3
Sykkel 5:00
T2: 2
Løp 3:15
= 9:25:00 (og evt. rekord med 6 sekunds margin.....)
Sykkeldelen var mest usikker. 5:00 i tøffe forhold kunne bli vanskelig, mens jeg med gode forhold visste at jeg kunne sykle minst like fort som i 2011, og dermed krype ned mot 4:55, kanskje til og med ned mot 4:50. Marathon på 3:15 ville heller ikke bli enkelt, men med 3:07 i Østerrike, og 3:09 begge de to årene i Zürich tilsier at det er fullt mulig til tross for tøffere forhold på Hawaii.
Til en forandring så plasserte jeg meg offensivt i svømmestarten, omtrent midt i feltet, og nesten helt fremst. Det ble en tøff svømmestart, men jeg ble på ingen måte oversvømt. Slag spark og kloremerker ble det, men jeg gav vel også noe "juling" selv. Etter ca. 6-700 meter begynte vaskemaskinfølelsen å avta, og det var bare å være med inn på best mulig måte. Zoot speedsuit og Zoggs reaktor briller gjorde en god figur på svømmedelen. Fikk noen heftige gnagsår over skuldrene av speedsuiten, men det er min egen feil siden jeg har trent minimalt med den, og i tillegg ikke smurte meg med vaselin på utsatte steder. Godt fornøyd når jeg så at jeg var oppe av vannet på 1:05. Det er akkurat 5 min forbedring fra 2011, og helt på tidsskjema!
Gjennom T1 fløt tingene greit uten noen hendelser av noe slag, litt kø som man må forvente. Omtrent på tidsbudsjettet.
På vei ut av T2 derimot hendte noe som absolutt fikk innvirkning utover dagen. Jeg merket at sykkelen traff en kant når jeg løp med den, ikke noe alvorlig slag, men som å trille over en planke el.l. Hørte også noen rope noe om en vannflaske, uten at jeg reflekterte over det da... Etter 200m på sykkel så oppgadet jeg at flasken med 6 dl Fresubin juice var borte. Dette var litt krise siden den flasken inneholder over 900 kcal og er min hovednæringskilde i hele løpet. Å snu for å hente den var helt uaktuelt av flere grunner. Visste jo ikke helt sikkert hvor den var, og en kontinuerlig strøm av syklister gjør at å sykle motstrøms ville ha være nærmest selvmord. OK - ny ernæringsplan! Jeg hadde 3 gel i baklomma, akkurat med tanke på å ha noe ekstra næring tilgjengelig, men kun 3 gel og sportsdrikke/cola er absolutt ikke nok på syklingen. Jeg planla derfor å ta til meg 4-5 gels også fra matstasjonene. Men fytti flate den gelen falt ikke i smak. Aldri smakt GU-gel før, og skal nok heller ikke gjøre det igjen. Fikk ned den første, men nr. 2 kom opp igjen før den hadde passert drøvelen. Fasit ble da en GU og 3 egne gel på sykkel. For å kompensere ble det mindre vann og mer sportsdrikk og cola underveis. Magen tålte faktisk dette bra, men jeg hadde da mindre til liten kontroll over inntatt næringsmengde. Merket også utover på syklingen at jeg var regelrett sulten...
Jeg møtte Goldie etter vending på sykkel inne i byen, og var altså før han oppe av vannet!! Dette bekreftet egen oppfatning av å ha gjort en meget god svømming. Utover mot Hawi syklet jeg slavisk på watt, og la meg ca. 20 watt under det jeg normalt gjør. Tok igjen Rune Skinnerlien et stykke før vending ved Hawi, og vi snakket litt sammen og vekslet posisjoner en stund. Ved Hawi var jeg eksakt på de planlagte 220 watt, og tiden viste at forholdene hadde vært fantastiske gode. 2t 15 min ved passering 90 km er ikke noe man kan forvente på Hawaii. Men jeg trodde på ingen måte at jeg skulle komme inn på 4 t 30min selv om jeg hadde 2:15 halvveis. Det bare måtte komme mer vind på tilbaketuren... Fra Hawi og 20-30 km tilbake var jeg i et felt - ja rett og slett i et felt - det verste jeg har sett av drafting. Jeg var ikke noe englebarn selv heller, men forsøkte å holde en moralsk avstand, og være enten sist eller først i gruppen, men konstante passeringer gjorde at i praksis kjørte gruppen på ca 20+ personer som ett felt - ikke bra. Etter ca 20 km på denne måten kom også en dommersykkel og delte ut 3-4 penalties. Og etter min oppfatning faktisk også til de rette personene i gruppen. Og jeg "slapp unna..." Gruppen spredte seg da heldigvis ut, og det ble et triathlonfelt igjen. Vinden jeg ventet på kom den; relativt kraftig motvind inn mot Scenic point, den varte i kanskje 20 km. Jeg hamret på nede i bøylen på flatene og hadde 25 km/t, det er mer "normale" Hawaii-forhold. Men så ble det mindre vind igjen inn mot T2. Jeg måtte kjøre på med mye cola for å kompensere for manglende næring, og var litt urolig for de gjenstående 42 kilometerene med løping. Totalt sett hadde jeg en vesentlig lettere sykling enn planlagt; 216 normaliserte watt er 15 watt mindre enn jeg hadde i Østerrike, men den opplevde belastningen var likevel ca den samme. Om det var varmen eller manglende næringsinntak som gjorde det er jeg litt usikker på. Jeg valgte i alle fall å tenke at med bare 216 watt i NP, så ville jeg ha gode bein på løpingen (selv om jeg aller dypest inne visste at jeg nok lurte med selv litt i denne indre samtalen) 4:49 på sykkel er jeg superfornøyd med. Dette er jo også tidenes raskeste norske sykkel-split i VM løypa (jeg hadde selv den forrige på 4:57, men Rune Skinnerlien kjørte også under den i år med 4:55)
Litt stivt løpesett inn i T2 er sjelden et godt tegn, men heldigvis løsnet det litt. T2 fløt også greit uten noen hendelser. Fikk med meg de 3 gelene mine, som jeg lengtet etter på siste del av syklingen. Også T2 omtrent på tidsbudsjettet.
Hadde ikke drømt om å komme ut av T2 på rett i overkant av 6 timer. En marathon på 3:23 ville faktisk holde til ny norsk løyperekord! Jeg la meg på planlagt 4:30 fart utover Alii drive, og var forberedt på at fra Palani og mot Energy Lab, så ville nok farten droppe litt og ende på ca 4:45+ slik den også gjorde for 2 år siden, men fremdeles mente jeg at jeg uansett skulle kunne løpe "greit" på den tiden jeg løp på sist (3:22) og dermed ha målet innen rekkevidde. Var vesentlig nærmere proffene i år enn det jeg var for to år siden, for nå møtte jeg de alle sammen på min vei utover Alii drive. Den som imponerte meg mest var Mirinda Carefrae; for et steg, og makan til innbitthet! Allerede på returen på Alii drive så måtte jeg jobbe for å holde km tiden på 4:30. Dytta innpå 2 av de 3 gelene allerede de første 10 km, og den siste på toppen av Palani etter 17km. Jeg fylte også på med store mengder sportsdrikke og cola - da skjønte jeg at dette var litt krise næringsmessig. Forsøkte meg derfor på nytt med GU gel, men den nådde aldri halsen før den kom ut igjen. Snakk om dårlig forsøk... Jeg løp nå på 4:40-4:45 fart og gikk "lenge" i alle matstasjoner og dytta/helte i meg alt som kunne minne om næring. Jeg var innom både banan og appelsin, og det er første gang siden triathlondebuten i Norseman i 2007. Jeg var i grunnen redd for at dette kom til å bli en lang spasertur til mål, eller i værste fall DNF for krampene lurte også stadig nærmere. Tok en tissepause med en innlagt meget alvorlig indre monolog: "Dette har du f... meg trent for i flere tusen timer, så du går ned i kjelleren på plasser du aldri har vært før. Du går ikke en meter utenom inne i drikkestasjonene!!" Mulig jeg lyttet, for jeg fortsatte å "løpe" på 4:45-4:50 fart, og viljen holdt akkurat så vidt fra drikkestasjon til drikkestasjon. Forsøkte å holde stilen etter vending ved Energy lab for å ikke gi Goldie og Rune noe håp om å ta meg igjen. Jeg trodde nå at de måtte ha tatt innpå vesentlig. Men jeg møtte dem først 8-9 min etter vending, og visste da at jeg enda hadde drøyt 15-16 min ledelse på de to, som da lå ganske tett etter hverandre. Men 15 min det kunne jeg faktisk tape lett med "system shut down" de siste 13 km. Innså også ved Energy lab at det ikke kom til å bli løyperekord, men at jeg hadde nok med å komme meg "løpende" til mål. Møtte, Bjørnar Lunde, Gisle Johnsen og Line Foss på vei tilbake mot byen og de var nok vesentlig flinkere til å gi oppmuntring enn det jeg var, sorry! Jeg vant kampen mot meg selv helt til siste bakken før Palani, da måtte jeg gå litt også utenom drikkestasjon for første gang. Men på bakketoppen kom endelig mål-rushet: Fløt av sted nedover og cruiset bortover flaten på 4:20-4:25 fart. Tenkte da plutselig på Arild Tveitens tidligere løyperekord på 9:29:30, og satte inn en siste krampetrekning bokstavelig talt. Pushet på maks inn mot mål og passerte målseilet på 9:29:01. Offisiell tid ble 9:29:05. Løps-splitten ble høyst ordinære 3:27, men det kunne fort ha blitt mye verre. Tatt i betraktning utfordringer underveis, så var jeg i overraskende god form når jeg kom i mål; faktisk stående og i stand til å gå greit selv. Kunne til og med innta næring kort tid etter målgang, og det var både deilig og uvant. Vanligvis vil ikke kroppen ha noe som helst de første 30-60 min etter målpassering. Nå dytta jeg på med cola, vann, pringles, pizza osv.
Selv om jeg ikke helt nådde alle målene jeg hadde satt meg, så kan jeg ikke være misfornøyd. Jeg ble beste norske med 20 min margin. Jeg ble nr 44 i min aldersklasse (sist ble jeg nr 52) Og jeg har nå igjen den nest raskeste norske tiden noensinne på Hawaii. Og jeg forbedret den norske sykkelrekorden til 4:49. Det er ikke tvil om at Allan Hovda sitt løp i 2012 var vesentlig bedre enn det jeg presterte i år, for det var nok sikkert 10 min bedre forhold i år enn fjor. Nærmest optimale forhold på sykkel, og litt lettskyet og ikke så drepende varmt på løp, selv om luftfuktigheten da ble veldig høy. Mulig dette var min mulighet, men den som lever får se!
Til slutt en uendelig stor takk til familie og annet støtteapparat som gjør det mulig å være så aktiv innen hobbyen sin.
