Jeg lyktes altså i å kvalifisere meg et år før "planen." Ikke det at jeg ikke prøvde veldig hardt på å kvalifisere meg i år også, men alt tilsa at 2012 var noe mer realistisk. Men altså et bortimot optimalt løp i Sveits, med en maraton nesten over evne gav meg en tur til "den store øya" allerede i år. Nok om det..
Det manglet ikke på spøkefulle utsagn fra støttespillere som gjerne ville være "support" på Hawaii og få seg en fin ferie. Men ingen som fortjente det!(he, he) De som fortjente det derimot var familien min. Det har liksom vært en felles forståelse, og en del av avtalen at dersom jeg kvilfiserte meg for Hawaii, så skulle vi reise nedover alle fire. Og jeg har sagt at jeg aldri kom til å reise til Hawaii om jeg ikke kunne dra som VM-deltager! Jeg har derfor også det siste året ofte brukt dette argumentet overfor min samboer: "Skal du til Hawaii, så må jeg bare ut å trene nå..."
Foruten samboer og barn, så var det flere i min familie som ble "funnet verdig": Mine foreldre og min bror Ståle med sin familie og sin svigermor. Alt i alt ble vi da hele 11 stk. i reisefølget. Vi kunne vært flere, men ikke alltid like lett for alle å ta seg fri så lenge sånn utenom normal ferietid.... Var litt bekymret for at det store reisefølget kunne føre til litt feil fokus opp mot konkurransen, men det viste seg å fungere fint. Vi hadde to forskjellige bosteder; Jeg, Victoria og barna hadde leilighet i White Sands Village - 50 meter fra stranda., Resten bodde på hotell ikke så langt unna. Dette skapte gode forhold for alle. Jeg fikk trent og forberedt meg, de andre hadde ferie (stort sett).
Vi dro nedover fredag i uka før konkurransen for at jeg skulle få mest mulig tid til å akklimatisere meg, og ikke minst komme inn i døgnrytmen. 12 timer tidsforskjell tar minst et par-tre dager å justere inn. Planen min var å gjøre unna treningen tidlig på dagen, slik at det ble litt tid igjen til litt ferieaktiviteter. Det betød svømming kl 0700 stort sett hver dag, og ellers korte og intense økter på sykkel eller løp tidlig i uka, med gradvis mer hvile frem mot lørdagen. Unntaket var tirsdagen da Knut Ole Thoreplass og jeg ble kjørt til Hawi (vendepunkt for syklingen)og så syklet vi moderat til rolig hjem igjen, totalt ca. 90 km på 3 timer. På kvelden løp jeg 5x1000 meter. Planen var 6x1000m, men achilles sa ifra om at det ikke var lurt. Jeg hadde allerede fått to bahandlinger på achilles her nede, og ville absolutt ikke påføre den for mye stress nå.
Onsdag var det planlagt helt treningsfri, og dagen ble benyttet til sight seeing på øya. Tur til Black Sand Beach og bading med skilpadder, og deretter til nasjonalparken med aktive vulkaner. Ble mange timer i bil, men verd turen. Kjente tydelige symptomer på halsbetennelse og forkjølelse onsdag kveld (lite klær i høyden ved vulkanen, eller aircondition i bilen??) Hadde feber hele natt til torsdag, og var tydelig førkjølet, og ikke minst frustrert og bekymret... Ble noe bedre utover torsdagen, og jeg valgte å delta på banketten torsdag kveld.
Etter en veldig varm natt med klær!, og et lass med halstabletter, så var halsen mirakuløst mye bedre på fredag morgen, men jeg var fremdeles forkjølet, så det ble ingen fysisk aktivitet hverken torsdag eller fredag. Dvs. fredag kveld måtte jeg bare ut på en veeeldig kort løpetur for å kjenne litt på hvordan allmenntilstanden var. Det fungerte såpass bra at jeg ble beroliget med at jeg i allefall ville kunne starte og fullføre på et vis neste dag. Achillesplagene var der enda, men ikke verre enn de har vært siste måneden, kanskje til og med litt bedre.
Hadde før jeg dro ned et mål om å fullføre på under 10 timer dersom forholdene var noelunde som normalt. Et ganske tøft mål for en debutant på Hawaii, men ikke tatt rett ut av lufta for min del. Sett opp i mot konkurrenter jeg møtte i Zürich, og det de hadde prestert på Hawaii tidligere år, så var 10 timer et riktig mål for meg, og noe å strekke seg etter. Erfarne norske Hawaii-farere mente at det kunne være litt i overkant tøff målsetting som debutant i denne spesielle konkurransen, men jeg må jo ha noe å strekke meg etter. 10-timersmålet bestod av følgende splitter:
1:14
0:04
5:14
0:04
3:24
Inngangen til konkurransen med litt sykdom og noe kranglete achilles gjorde at jeg var både stresset og avslappet på samme tid! Stresset i form av at det er for jævlig å reise halve jordkloden rundt for å delta i VM, og være redd for å ikke kunne gjennomføre. Avslappet i form av at det ikke var noe "press" på noen måte. På mitt nivå er det selvsagt ikke snakk om noe særlig press uansett, men litt press om å prestere bra legger man jo normalt alltid på seg selv siden det er mange som følger med og mange som vet at du deltar i VM osv. Men jeg var nå innstilt på at hver fullførte meter var en bonus!
Snakka litt med Jokke før starten på lørdagen, og nevnte vel at jeg nok kunne se langt etter målsettingen på 10 timer, men at jeg skulle ta det som det kom. Den litt defensive inngangen til løpet gjorde at jeg la meg enda lenger til venstre, og enda lenger bak i svømmestarten enn det jeg i utgangspunktet hadde planlagt. En positiv effekt av det var at jeg opplevde veldig lite slossing på svømmingen. Store deler av første strekket (ut til seilbåten) hadde jeg god plass og åpent vann. Til tider så mye plass at jeg lå og letet etter føtter å drafte på. Ved vending ble det naturlig nok ganske mye kamp om plassene siden svømmefeltet på Hawaii er jevnere enn i vanlige IM konkurranser, men jeg kom trygt rundt, og det åpnet seg litt igjen noen hundre meter etter vending. Alt i alt fikk jeg en svømming som ikke var på langt nær så tøff som jeg var innstilt på, og kroppen fungerte faktisk også helt fint. Forholdene var også helt greie, det var mindre sjø enn det hadde vært de foregående dagene. Det var i følge de erfarne sånn helt gjennomsnittlige forhold på svømmingen. Jeg klokket inn på 1:10 på svømmingen, og var veldig godt fornøyd med det. Det er den tiden jeg svømte på med drakt i fjor, og kun 5 min bak tiden jeg hadde i Zürich i sommer.
Gjennomførte en helt ok T1, og var på sykkelen etter 3 min 15 sek.
Den relativt gode svømmingen førte meg ut på sykkel sammen med veldig mange andre. Var igrunnen en sammenhengende rekke med syklister så langt jeg kunne se foran meg. Hadde en plan om å ikke forholde meg så mye til de andre syklistene, men sykle konsekvent på watt i første halvdel av syklingen. Jeg la meg på mine forhåndsbestemte 200W i snitt, og så fikk jeg se hva det betød i forhold til de andre. 200W betød at jeg syklet akkurat litt fortere enn rekka med syklister. Javel, så ble det mange forbisyklinger her også, mye likt som i Sveits, bare litt overraskende, kvaliteten på feltet tatt i betraktning. Prøvde å benytte meg av den lovlige draften i.f.m. forbikjøringer så mye som mulig; opp på bakhjulet - ut og forbi - opp på neste bakhjul og ut og forbi. Slik forløp de første 2o-30 km, frem til det ble noe mer luft mellom syklistene. Var stadig forbikjøringer enda, men nå var det mer normale forhold. Det begynte også å danne seg mer små grupper, der det ble vekslet mer på å ligge i front.
Noe drafting i feltene var det nok, men jeg var igrunnen litt positivt overrasket over at det ble kjørt såpass "fint", i hovedsak var de 5-10 meter mellom syklistene i gruppene, og til tross for at jeg såg kanskje tilsammen 10-15 syklister i penalty teltene, så synes jeg ikke at dette var så veldig mye når det er så mange store grupper med syklister.Bra med dommere såg jeg også. Ellers så fikk jeg i meg det jeg hadde planlagt av næring og mineraler underveis på syklingen, men merket godt at det var meget varmt. Spylte ned kroppen jevnlig med kaldt vann for å få mest mulig kjøling.
Etter ca. 25-30 km kom Knut Ole opp på siden av meg. Dette var en positiv overraskelse for meg, siden jeg hadde ventet at han var før meg ut på sykkel. Jeg la meg på 7-10 meter bak han, og fulgte han i ca. 10 km før jeg lot ham sige sakte i fra p.g.a. at jeg kom litt vel mye over mine planlagt watt, men jeg såg han foran meg i enda noen kilometer. Vindforholdene var bedre enn fryktet, og gjorde seg ikke bemerket før vi nådde ut mot bakkene opp mot vending ved Hawi. Men her var vinden nå ganske sterk, og den kom rett forfra, noe som vist er litt uvanlig. Vinden bruker vanligvis å å komme litt mer skrått forfra her sies det. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, så etter vending ble det da kraftig medvind i noen kilometer. Dette gjorde at det var mulig å ligge nede i bøylen uten å blåse av veien. Farten nedover her ble da tidvis over 70km/t. Jeg ble fortalt at tidligere år har man måttet holde seg fast i styret for å ha kontroll i disse utforkjøringene. Det var også det vi måtte når vi testet løypa her tidligere i uka, men altså ikke nå i løpet.
Nede på flatene igjen, så hadde vi vinden skrått forfra, noen som vist er helt normalt. Dette gjorde tilbaketuren noe lengre enn jeg hadde tenkt, men 200W er 200W uansett hvor vinden kommer fra, så jeg endret ikke noe på innsatsen, men jeg måtte slippe noen syklister i startfasen av tilbaketuren. Til min trøst så tok jeg igjen de fleste av dem før vi var kommet av sykkelen. Like ved flyplassen tok jeg også meget overraskende igjen Knut Ole, som tydeligvis slet med noe (det viste seg å være kramper) jeg ropte at han skulle henge seg på, men fikk ikke noe svar jeg klarte å tyde.. Jeg holdt jevnt tempo helt inn til et par km før T2 før jeg roet ned og forberedte meg på løpingen. Like før jeg gikk av sykkelen så såg jeg at sykkeltiden kom til å bli under 5 timer! Hoppet av sykkelen i T2 etter 4:57:34 sek. I ettertid har jeg blitt fortalt at det er den raskeste norske sykkeltiden på Hawaii noensinne. Det er bare så langt i overkant av hva jeg hadde forventet at jeg ikke har ord. Vel og merke var det litt over gjennomsnittet gode forhold, men likevel. Det må vel ha vært bra forhold her noen ganger før i tiden siden 1978... Vanskelig å si men, de jeg snakket med der nede mente at det kanskje var 5-10 min raskere forhold enn i fjor. Kan vel stemme bra når men ser på sykkeltidene til proffene. (men sykkkel rekord ble det ikke der, selv om det ikke var mange sekundene unna..)
For de interesserte så ble snittwatten på 198W og NP ble 214W, med en VI på 1,08 og totalt 289 TSS. Altså syklet jeg hardere i Sveits i sommer.
Oppløftet av den ekstermt gode sykkeltiden suste jeg gjennom T2 på 2 min 47 sek.
Ut på løp fulgte jeg Goldie sitt råd om å løpe forholdsvis fort på relativt sett lettløpte Alii Drive. Farten ville uanstt bli lav ut på Queen K. Tenkte jeg skulle se etter Rune Skinnerlien komme i mot meg når jeg nærmet meg vending, men i steden hørte jeg han plutselig snakke til meg ved siden av meg i det jeg løp forbi han. Var i så godt driv nå at jeg bare vekslet noen få ord før jeg fortsatte forbi. Etter et dobesøk, så tok jeg han igjen en gang til før vending på Alii drive, og denne gangen tok jeg meg tid til litt mer samtale. Han fortalte da at han hadde "fått det" på sykkelen, men ikke skjønte helt hvorfor. Kroppen hedde liksom sluttet å fungere 100%, det var skikkelig synd for ellers hadde han hatt gode muligheter til å endelig lykkes med å sette ny norsk bestenotering her på Hawaii. Etter denne korte samtalen jaget han meg videre med følgende kommentar: "Du må komme deg videre, dette ser jo bra ut for din del." Surrealistisk å løpe forbi den meget gode og erfarne rune S. i "hans eget løp".... men jeg tok imot ordren og fortsatte det jeg hadde startet på. Møtte også Jokke etterhvert og konkluderte med det at jeg lå først av de norske, det var sikkert like overraskende for meg som for de fleste andre som fulgte med på løpet.
Jeg løp kanskje i overkant fort, men følte meg veldig fin og kjente INGENTING til achillessmerter for første gang på over en måned. Snakk om å ha maks flaks med det meste!! Men det positive rushet måtte ta slutt en gang, og det var i ferd med å gå over når jeg møtte Craig Alexander like før bakken i Palani Road. Jeg på vei inn i bakken, og opp og ut i et varme- og smertehelvete på Queen K. mens han var på vei i mål til en deilig seiersopplevelse. Dette kicket, og familien min som stod og heiet som besatt midt i bakken, fikk meg opp den bratte bakken, men på toppen var all moroa over. Jeg kjente at det var slutt! Ikke engang den lange nedoverbakken som fulgte hjalp. Utover på Queen K. krøp kilometertiden over 5 min, og jeg regnet febrilsk på hva dette ville innebære av maratontid, men all kapasitet var oppbrukt. Klarte rett og slett ikke å huske hva de forskjellige gjennomsnitlige kilometertidene førte til av sluttid - skremmende. Jeg gikk tilbake til gamle synder, og begynte å gå gjennom alle matstasjoner, og dem var det mange av ettersom det er en for hver 1,5 km. Løp sånn noenlunde greit mellom matstasjonene, og fikk i meg mye cola, sportsdrikke og vann i denne perioden, samt at jeg fikk etterfylt med is under capsen ofte. Møtte naturlig nok den ene proffen etter den andre, men gjenkjente bare Faris al Sultan, Rasmus Henning og Chrissie Wellington - jeg var for kjørt til å observere stort annet enn asfalten foran meg. Jeg tenkte at det hadde vært moro så lenge det varte.
Både gruet og gledet meg til å komme til den beryktede Energy Lab, men for mitt vedkommende ble dette bare glede. I den slake nedoverbakken mot Energy Lab begynte kroppen gradvis å fungere igjen. Hadde jeg slurvet med væske/nærings-inntak de første 15 km på løpingen? Jo, jeg hadde nok det. I iveren ble det sikkert ikke inntatt nok hverken næring eller væske, og det hadde jeg fått merke utover, men med mye inntak i de nevnte matstasjoner var jeg nå kommet litt på høyden igjen. Jeg begynte igjen å få litt mentalt overskudd, og undret på hvorfor ikke Rune S. hadde tatt meg igjen. Jeg speidet etter han etter vending ved Energy Lab, og møtte han ikke før jeg hadde løpt ca 500 meter, jeg var altså 1 km, eller ca. 4-5 min foran han. Slik jeg følte meg nå mente jeg at jeg skulle kunne holde unne de siste 12-13 kilometerene inn til mål. Godfølelsen varte i enda noen kilometer, før utmattelsen igjen begynte å komme krypende, og det mentale fokus var satt over på å regne ut antall (kilo)meter og eller miles til mål. Delmålet var toppen av bakken på Palani Road. De siste 2 km derifra teller liksom ikke med da det er mest nedover, og masse folk langs løypa. På denn måten ble den andre utmattelsesperioden så kort i kilometer at jeg mentalt greide i løpe gjennom den uten å "gi opp". Hjernen fungerte nå også godt nok til å greie å regne ut at den gjennomsnittlige kilometertiden jeg hadde på litt under 4:50 ville bringe meg inn til en maratontid under målsettingen på 3:24.
Siste 2 km til mål ble det en langspurt som jeg ikke trodde jeg hadde i meg denne dagen. Jeg fløy forbi den ene etter den andre, selv om små-krampene lugget ivrig ned bakken på Palani rd. (der også Craig A. fikk kramper) Det gikk faktisk bedre på flatene inn mot mål, selv om jeg syntes jeg løp så langt at jeg trodde jeg hadde løpt forbi avstikkeren inn til målstreken. Men det hadde jeg heldigvis ikke. Noen hundre meter før mål stod familien med norsk flagg som jeg fikk med meg, og stormet videre mot mål. Hadde til og med nok mental tilstedeværelse til å zippe igjen drakta før oppløpet uten å bli minnet på det. Hadde IKKE regnet på toltal løpstid underveis, men visste at jeg låg langt foran målsettingen om 9:59, men ble likevel positivt overrasket da jeg såg 9:36 på tavla på vei inn mot mål.
En maraton på 3:22:31 gav en total sluttid på 9:36:24.
Jeg ble nr. 52 i min age group; 35-39, etter å ha vært nr. 152 opp av vannet, og nr. 73 etter syklingen.
Totalt ble jeg nr. 223, etter å ha vært nr. 852 opp av vannet, og nr. 302 etter syklingen. (Syklet altså forbi 550 stk! Ikke rart at jeg syntes jeg passerte unormalt mange)
Jeg fullførte som beste norske, og i ettertid er jeg blitt fortalt at sluttiden min er den nest raskeste norske tiden på Hawaii noensinne. Kun Arild Tveiten sin bestenotering på 9:29 er bedre.
Jeg har fundert på hvor god prestasjonen min egentlig var, og hvor mye som må tilskrives gode forhold og flaks/tilfeldigheter. Jeg ble beste norske, men det tror jeg er både litt tilfeldig og litt flaks: Rune S. fikk litt uventet trøbbel undereis på sykkel, kanskje som følge av sitt ublide møte med en manettype og påfølgende legebesøk tidligere i uka. Knut Ole fikk store problemer med kramper underveis, og Jokke slet med magetrøbbel etter å ha spist noe han ikke skulle på banketten torsdag. Selv rakk jeg tydeligvis akurat å bli både frisk og skadefri!
Svømmeforholdene var helt gjennomsnittlige. Sykkelforholdene var utvilsomt bedre i år enn i fjor. Det at jeg setter beste norske sykkeltid, ever! foran personer jeg vet vanligvis sykler kanskje godt over 5 min fortere enn meg på en IM distanse, støtter opp om dette. (riktignok var Knut Ole kun 9 sek dårligere da, men likevel..)På løpingen var det også helt normale forhold, kanskje ørlite varmere?? Alt i alt finner jeg ikke grunnen til at det gikk så mye bedre enn forventet for egen del. Goldies 9:38:54 i 2010 gav han en totalplassering på 224. Jeg ble nr. 223 i år. Jeg leter etter forklaringer, men kommer til at jeg kort og godt har prestert over evne. Jeg hadde tydeligvis en av de dagene der alt klaffer! Knallmoro det, men det betyr ikke at jeg lar meg lure til å tro at jeg har tatt steget helt opp i toppen. Jeg blir litt bedre hele tiden, og det er moro, men det er enda flere trinn igjen i min personlige trapp.
Så til arrangementet: Kort fortalt - det må oppleves! Svømmestarten, bølgene, varmen, vinden, Hawi, luftfuktigheten, Alii drive, Queen K, Energy Lab, speaker, tilskuerene, de frivillige og hele atmosfæren. Hawaii er og blir hellig grunn for triatleter! Dette var alt det jeg har drømt om og mere til!!
Takker familien min for at jeg har fått muligheten til å gjøre det som skal til for å komme til Hawaii, og for å kunne prestere der. Takker også spesielt til sponsorer som har bidratt både økonomisk og på andre måter, og ikke minst til min bror Ståle (som har skaffet de fleste sponsorene) og på mange måter bidratt til å gjøre dette mulig for meg. Takk også til alle andre som har bidratt på forskjellige måter. Og takk til dere som viser interesse for dette. Uansett hva enkelte sier, så er de moro når noen viser interesse for dem en driver med.
Og takk til hele reisefølger for en fin tur og gode opplevelser. Kanskje vi sees på Hawaii et senere år også.
