Oppglødd over en superprestasjon nesten over evne i 2015 med
3.plass i min AG og topp 50 totalt, så kunne nesten ikke målsettingen bli annet
enn seier om jeg skulle delta i VM på Hawaii igjen. En del utfordringer med
jobbsituasjon ble på mirakuløst vis ryddet av veien, og kun muligheter lå i
fremtiden….
Sesongen 2017 har gått bra: En middels gjennomføring i IM
Sør Afrika i april, dog med litt skrantende kropp, sikret 5. plass og dermed
Hawaii-billett, men konkurransen viste også at avstanden opp til de beste var
ganske stor… Seier i IM 70.3 Jønkøping,
2. plass i Ruegen og EM 70.3 i Kronborg (kun en punktering unna EM-tittelen) viste
imidlertid at jeg hadde gjort mye riktig utover vår og sommer. Fremdeles føler
jeg at jeg ikke fikk helt den progresjonen jeg ønsket gjennom vinter og vår –
bra nivå, men absolutt ikke nok til å være reell vinnerkandidat på Hawaii. 100%
sykdomsfri og skadefri fra mars til oktober burde uansett gi muligheter, og ila
september begynte tingene virkelig å gå rette veien – jeg scoret all time high
på både sykkel- og løpstester. På svøm ser jeg ut til å ha funnet et relativt
stort flatt platå, som jeg nok må gjøre mye for å klatre videre fra (teknikk!),
men håper også at jeg kan bevege meg romslig rundt på dette platået uten å
ramle ned. Altså at jeg kan kutte litt ned på svømmingen uten å bli vesentlig
tregere…for å løpe mer! Perioder i år med 5 svømmeøkter i uka har ikke
resultert i raskere tider, og perioder med 1-2 økter i uka har ikke medført
saktere svømming.
 |
| 2 min å gå til denne stranden fra leiligheten. Stille vann hver morgen frem til kl 8-9. Men da er jo dagen godt i gang allerede her på Hawaii. Lett å motivere seg til OW økter med slike forhold |
Jeg ankom Hawaii lørdag kveld, altså nesten 2 uker før
konkurransen, lang akklimatisering til varme og tilpasning til 12t
tidsforskjell fra norsk tid, mener jeg er viktig, at dette også gir en del ferietid for mitt, som alltid, relativt store
reisefølge er også «viktig» 😊 I år talte supportergjengen 26 personer!!!
Ikke vanskelig å finne venner og familie som gjerne tar en ferietur til Hawaii...
Jeg trente meget godt på Hawaii i ukene før konkurransen og følte meg også
meget bra. Faktisk første gang i løpet av hele 2017 at jeg trodde selv at det
var teoretisk mulig å ta tittelen om absolutt alt gikk min vei. Deltok på Hoala training swim, som går i
svømmeløypa en uke før konkurransen, og svømte sånn middels minus, på litt
under 1:07, altså 1-2 min bak det jeg antok. Jeg svømte uten swim skin på
denne, så jeg hadde et håp om at det var 1-2 min å hente på konkurranseutstyr
og litt mer skjerpet gjennomføring på konkurransedagen.
 |
| Opp av vannet på Ho`ala training swim. Kun iført en fancy Zoggs badebukse :-) Foto: Lars Petter Stormo |
 |
| God følelse på sykkelen i uka før konkurransen. |
Litt opp og ned er jo alltid kroppen inn mot konkurranser som
man topper formen til, men på en av overgangsøktene hadde jeg samme «flying
legs» følelsen som jeg ikke hadde hatt siden oktober 2015. Uttrykte vel også
til reisefølget at «F… det var i dag konkurransen skulle ha vært», synd at
dette var på søndagen 6 dager før konkurransen. Hadde hviledag mandag, med
snorkling m.m. og ellers bare avslapping ved bassenget. Tirsdagen hadde jeg
siste dag med skikkelige harde økter på både sykkel og løp. Sykkeløkten var mitt
livs beste, med wattverdier en god del høyere enn det jeg hadde på tilsvarende
siste hardøkt i 2015, men ingenting vokser inn i himmelen. På etterfølgende
løpeøkt, så måtte jeg bare stoppe midtveis, siden jeg fikk store smerter på
baksiden av høyre lår, sete, hofte. Haltet hjem og kunne ikke annet gjøre enn å
håpe at dette gikk over… Det var da noe til tidspunkt å bli skadet på etter 8
mnd helt uten noen kjenninger noe sted. Forsøkte meg med en veeeeldig lett
vispetur på sykkel onsdag formiddag i håp om at økt sirkulasjon ville hjelpe,
men jeg måtte avbryte også denne…. Fikk tak i massør, og fikk en god 90 min
lang omfattende behandling, som avslørte mange triggerpunkter rundt det vonde
stedet, men også flere andre steder. Men fikk ikke noen forklaring på hvorfor
det var som det var. Selv mener jeg det var en betennelse? Jeg våknet opp
torsdag morgen med vondt over stort sett hele kroppen, og tenkte at det var et
bra tegn tross alt, etter en sånn «full overhaling» av kroppen som jeg hadde
hatt dagen før, men jeg var like fullt ganske urolig. Jeg var langt ifra sikker
på et jeg kunne stille til start om to dager. Fremdeles veldig vondt og stivt
på høyre side. Følelsen/plagene kjentes ut som en blanding av strekk, krampe og
skikkelig «stølhet» som etter første harde knebøyøkt på mange mnd… Jeg spiste
voltarol-tabletter og smurte med voltarolsalve, men merket lite fremgang.
Fredag morgen kom og situasjonen var uendret, 100% hvile i nesten to døgn hadde
gitt ca null effekt, akkurat da var jeg innstilt på å ikke stille til start.
Utover fredagen begynte jeg imidlertid å kjenne litt bedring. På fredag
ettermiddag/kveld bestemte jeg meg for å stille til start uansett, men var
ekstremt usikker på hvordan kroppen ville være. Jeg var innstilt på at det
kunne bli hva som helst….Var ganske sikker på at jeg kunne gjennomføre svøm
omtrent uten noen påvirkning av plagene, men for sykkel og løp visste jeg rett
og slett ikke. Når jeg la meg på kvelden hadde jeg imidlertid bestemt meg for
at om jeg kom igjennom syklingen uten store smerter, så skulle jeg fullføre uansett
om jeg måtte spasere/halte meg gjennom samtlige 42 195 meter på den avsluttende
løpingen.
 |
| Litt oppgitt... :-) |
Lørdag morgen våknet jeg med vesentlig bedre kropp enn jeg
hadde lagt meg med, noe stivt og ømt fremdeles, men ikke lenger direkte vondt –
tenkte da at dette faktisk kunne fungere. Kjørte de 35 minuttene fra Waikkoloa
og inn til start, og tenkte at dette virkelig så ut til å løse seg i tolvte
time. Fikk gjort de siste forberedelser på sykkelen og kom meg innom toalettet
akkurat i det PRO-starten gikk. På med solkrem, tri drakt og swim skin, og ut i
vannet litt før kl 0700. På den korte svømmeturen ut til startlinjen rakk jeg å
tenke at jeg ikke hadde kjent noe når jeg gikk ned trappen og ut i vannet.
Bestemte meg der og da for å gå «all in», og regne med at jeg hadde hatt mer
flaks enn hva som er lov, og blitt klar i aller siste sekund. Jeg la meg derfor nesten helt fremst, i tredje linje og
nesten helt ut mot piren – altså der de beste svømmerne ligger. Jeg svømmer jo
10 min saktere enn de beste, og regnet med å få røff behandling i starten, men
posisjonen gir jo kortest vei gjennom løypa! Mange ivrige og ambisiøse personer
samlet på en lite stykke hav akkurat her, så det er relativt stort press bakfra
når du befinner deg der jeg gjorde, men folk har jo overlevd dette før – selv
om de vel svømmer noe fortere enn meg da.
 |
| Veldig godt tippet av min niese Mathilde, som spøkefullt la ut dette bildet fra starten. Jeg var nesten akkurat der pilen er, kanskje enda litt lenger mot piren til høyre, sånn ca rett under den store gule Gatorade flasken. |
Kanonen gikk av og helvete brøt løs.
Mye slossing de første meterene, men følte jeg kom lettere i fra det enn jeg
hadde ventet, og fikk svømt en blanding av «tarzan» og vanlig svøm i starten.
La meg helt inn til bøyene, og til dels også på høyre side av bøyene hele veien
ut til runding ved «Body Glowe» båten. (siden trykket fra venstre gjorde at
deler av feltet ble presset ut i sonen mellom bøyerekkene). Tangerte båten og begge
vendingsbøyene der ute og også samtlige bøyer på tilbaketuren. Hadde stort sett
bra bein å drafte på gjennom hele svømmingen, selv om jeg ofte måtte sloss en hel
del for å få ligge der, siden jeg ikke var alene om å ønske å svømme korteste
vei. Hadde kramper under fotbuen på begge føtter store deler av svømmingen, men
fant ut at dersom jeg med jevne mellomrom sparket føttene borti hverandre, litt
sånn «fotklapping», så løste det seg litt og jeg kunne fortsette å svømme som
normalt. Følte ikke at jeg svømte i noe max tempo, men rundet likevel halvveis
på ca 32 min, så jeg tenkte ikke ett sekund på å forsere i feltet, her var det
bare å følge stimen. Kom opp på 1:04:49 og dermed 2 min bedre enn på
generalprøven, og også min raskeste svømming på mine fire starter her på
Hawaii. 100% på budsjett/plan.
Planlagt lynrask T1 ble en del hindret av til dels mye kø,
men 2:44 er likevel helt ok.
Litt spent på hva kroppen ville respondere med når jeg
inntok tempostilling på sykkelen, men kjente ingen vondter noe sted. Som i 2015
var planen å hamre på langt over fornuftig watt første timen, dette for å prøve
å komme i kontakt med tetgruppen i min AG som vanligvis har minst 5 min
forsprang. Ekstremt mange som svømmer på rundt 1:00-1:10, så det er stinn
brakke ut på sykkel, og 100% umulig å håndheve noen draftingregler i den første
5-6km lange sløyfa inne i byen. Uansett ikke noe stort problem for meg
egentlig, siden jeg sykler nesten hodeløst hardt her, og ligger til vestre hele
tiden. Hadde 280W de første 10 minuttene, og vet jo at DET ikke er lurt, så jeg
koblet inn igjen hjernen og fortsatte å sykle knallhardt, men ikke hodeløst den
neste halvtimen utover Queen K. Hadde likevel nesten 250W i NP første timen, og
da sluttet jeg også å jage så mye. Jeg la meg inn i rekka på 12m, og det var
som å gå fra intervalldrag til søndagstur… Litt sånn ut og inn av rekka og
plukket noen plasser her og der, og ute ved Waikkoloa (der vi bodde denne
gangen) tok jeg igjen teamkollega i
Smartfish-Fuji; Hans Christian
Tungesvik, som dessverre ikke hadde helt dagen etter en litt kronglete inngang
til konkurransen for hans del også. Ingen kan vinne hver gang... det skulle jo
flere oppdage denne dagen. Jeg lå pent og pyntelig på rekka inntil Sam Gyde, en
av storfavorittene i min AG passerte meg. Gyde har vunnet min AG flere ganger
og har kjørt på smått fantastiske 8:45 her på Hawaii. Han er supersterk syklist
og løper, men altså ikke noen god svømmer, siden han er bak meg på svøm. Jeg
visste jo at han ville komme forbi en eller annen gang ila syklingen, og jeg
hadde planlagt å gjøre et forsøk på å bli med ham opp gjennom feltet… Kastet
meg ut etter han, og oppdaget fort at jeg ikke var alene om denne taktikken.
Lokomotivet Gyde hadde vel minst 8-10 vogner som alle tenkte det samme som meg.
Etter hvert ble dette bare for dumt, og jeg tok noen runder i front for å bidra
litt, men intensiteten var allerede i overkant av det som var bærekraftig for
min del, så jeg slapp meg bak i vognrekken igjen og bet meg fast oppover mot
Hawi. Noen minutter før Hawi møtte jeg Lars Petter, og anslo at jeg var ca 8
minutter bak ham da, altså hadde vi sannsynligvis holdt noenlunde samme fart ut
til vending på syklingen, siden jeg antok at han hadde svømt minst 7-8 min
fortere enn meg. Ganske uforståelig så
fikk «lokomotivet» Gyde en panalty ute ved Hawi, og jeg måtte også stoppe i 10
sek ved Hawi for å få tak i egen næring fra «special needs» posen – utrolig nok
hadde jeg nok en gang mistet en flaske med viktig næring ut fra T1, men denne
gangen hadde jeg en ny liggende i special needs posen, og også fordelt viktig
næring på flere flasker. Den gode sykkelgruppen var da litt oppløst/forsvunnet,
og det ble på ny litt jaging gjennom feltet, men nå visste jeg at jeg var
relativt langt fremme, så det var ikke lenger like avgjørende å jage seg
fremover i feltet. Jeg hoppet litt frem til neste gruppe i motbakkene, og lå
fornuftig på 12m på flatene. Jeg hadde ikke noen superdag på sykkel, og begynte
også å merke kjøret, så jeg forsøkte å spare krefter der jeg kunne. Mange rundt
meg begynte også å slite i motvinden på vei tilbake, og jeg ble derfor
«tvunget» til å ta en del mer vind enn jeg ønsket på tilbaketuren til byen, men
holdt bevisst litt igjen, og lå på 12m de stedene jeg hadde muligheten til det.
Jeg ville gi meg selv muligheten til å løpe bra – hadde jo god suksess med
denne oppskriften her på Hawaii for to år siden. Så når Gyde tok meg igjen nok
en gang (etter sin tidssstraff) så lot jeg han bare stikke. Og slapp watten
enda mer ned de siste 10km inn til T2 og tapte en del plasser da, men kjente
meg bra. Ved «hot corner» stod den mannsterke heiagjengen (26 stk) og de gjorde
absolutt jobben sin 😊 Sjekket sykkelcomputeren en siste gang: 4:50
i sykkeltid og 224W i NP, det var 1W mer enn planlagt og omtrent spot on på
tiden også, håpet vel på ned mot 4:45 med gode forhold, men ikke så mye jeg
ville ha endret der altså – kanskje burde jeg gamblet litt og blitt med på
kjøret til Gyde helt inn til T2, men det får vi jo aldri vite svaret på. Gyde
kom inn på 4:43 med 5 min penalty og hadde dermed raskeste sykkeltid i AG selv
med tidsstraff.
 |
| Et skikkelig stort banner må jo en skikkelig fan club/heiagjengen stille opp med.. :-) |
Noen bilder fra tidenes beste supportergjeng!
Inn i T2 så talte jeg sykler i M40-44 området, og det var relativt
fort gjort, for der var det mindre enn 10 sykler…. Det er jo frivillige som tar
imot syklene ved dismount line her, så vi setter dem ikke på plass i stativet selv,
derfor kunne det jo være noen sykler som ikke var blitt plassert tilbake i
stativet enda, men antok uansett at jeg var minst topp 15 inn til T2, det var
absolutt innafor.
Noe knotete T2 siden det fløt med vann inni skifteteltet,
men fikk på meg sokker, sko, caps og solbriller. Men var allerede bløt på bena
før jeg kom oppi skoa.
Det gikk lett i starten på løpingen, og jeg fikk sekundering
på at jeg var nr. 11, og at jeg var ca 12 min bak teten i min AG. Planlagt 4:15
fart gikk veldig greit å holde. Med, toalettstopp, litt tidsbruk for nedkjøling
og inntak av næring på drikkestasjonene så skulle 4:15 løpsfart greit gi 4:20 snittfart.
Jeg var påpasselig med mye nedkjøling; is, vann og svamper ut over Alii Drive.
Kroppen kjentes bra, og jeg merket ikke noe som helst til plagene jeg hadde de
siste dagene inn mot konkurransen. Ca en km før vending møtte jeg Lars Petter,
og regnet raskt ut at avstanden frem fremdeles da var 8-9 minutter, noe jeg var
ganske overrasket over, siden jeg absolutt ikke hadde syklet spesielt fort
siste delen av syklingen, og at han normalt løper en god del fortere enn meg.
Men det skulle vise seg at han dessverre hadde hatt en punktering på sykkel
etter ca 140km, som han nok tapte 3-5 min på. Rett ved vending etter 8 km på
Alii drive tok jeg også noe overraskende igjen Lasse Finstad. Og jeg løp sammen
med han i ca en km før han sakket akterover ifm en drikkestasjon. Vi pratet
litt sammen på denne lille tiden, og han fortalte om myyye drafting i front av
AG, og at han derfor hadde tatt den drastiske beslutningen å legge opp!? Håper
han kommer på bedre tanker etterhvert… forsøkte å få han til å i alle fall
spasere til mål og ta med finishermedaljen hjem - det ikke er mange som bryter
dette løpet…. Kan vel i farten ikke komme på noen norske som har gjort det før
ham?? Uansett, fremdeles hadde jeg en bra følelse og var topp motivert til
tross for denne litt underlige siste kilometeren sammen med Lasse. Møtte Jarle
Wermskog og Hans Christian på turen tilbake mut byen, og så at Jarle hadde godt
driv og ikke var veldig langt bak meg. Jeg begynte selvsagt å merke varmen og
slitasjen, men hadde 4:21 i snittfart ved bunnen av bakken opp Palani Road, så
alt var 100% etter planen enda. Fikk kalddusj med vann og ny sekundering av
heiagjengen min i bakken, og jeg hadde nå løpt meg opp til 9. plass, med kun
sekunder opp til 8. plass. Og 8. plassen tok jeg igjen akkurat over bakketoppen
på Palani Road, og starten utover Queen K.
Forsøkte ta det pent opp den bratte bakken, men merket likevel at det
hadde kostet. Utover Queen K. begynte jeg å få problemer med å holde 4:30 fart,
og allerede da skjønte jeg vel at dette ble nok en tøff løpeetappe her på
Hawaii. Egentlig kun i 2015 at jeg føler jeg fikk en «normalt god» IM løping,
de andre to gangene, i 2011 og 2013, har det blitt mye tøffere enn hva som er
vanlig/ønskelig.
Etter ca 20 km var jeg i grunnen sluttkjørt, så ila kun 3-4 km
på Queen K. hadde jeg altså gått fra en god følelse til å bli malt til pudding
nok en gang. Møtte Jan Frodeno ca på dette tidspunktet og så at han slet mer enn meg, eller i alle fall hadde gjort det, siden han var så langt bak teten. Gav ham tommel opp og nikket, og må ha sett ekstra rart/lenge på han, for han hilste og begynte å snakke, "nobody can win every time" sa han. og videre: "push on, you are doing good", vel det føltes ikke slik. Men makan til idrettsmann - ikke lett å "tape" med slik stil - respekt.
 |
| Jan Frodeno heier på den kommende verdensmesteren Patrick Lange... ikke lenge etterpå heiet han på meg også, stor idrettsmann - viser storsinn på en tung dag for eget vedkommende, Respekt.... |
Jeg passerte halvmaraton på drøyt 1:35 og jeg løp da fremdeles helt
ok, men måtte ned på overlevelsesfart på nærmere 4:50-5:00 og regnet raskt at
det ville bety rundt 3:20 maraton og dermed rundt 9:20 i sluttid… farvel til
pallen, men ikke 100% umulig med topp 5 og podiumplass med tilhørende
Umeke-trebolle...Det skulle vel holde hardt, men jeg måtte jo tro på det. Dette
holdt meg oppe i enda noen kilometer, men ved Energy Lab smalt det til i høyre
hofte, og plagene som jeg hadde før konkurransen kom definitivt tilbake, rart hvordan
jeg ikke hadde tenkt ett eneste sekund på dette de siste timene, men nå var det
i grunnen alt jeg klarte å tenke på…. Gjorde forsøk på å jogge med litt stivt
høyreben og belaste venstre siden mest, men omtrent uansett hvordan jeg
forsøkte å vralte meg rundt, så var det rett og slett smerte-overload. Der og
da gav jeg opp alt annet enn å komme meg til mål. Dette var i grunnen et
befriende øyeblikk, siden jeg da tok det veeeldig pent derifra. Når det gikk
nedover, så fikk jeg til lett jogg, men oppover og bortover, så gikk jeg med
stivt høyreben. Ble løpt forbi av maaange den neste timen. Fikk også en annen
opplevelse av matstasjonene – pratet med mange frivillige og spurte om de hadde
øl m.m…. Men der i gården var det bare is, vann, cola, svamper, smil og oppmuntring å
hente… 😊 Ja, de frivillige her er i en egen
superklasse!
Møtte de andre norske på min spasertur tilbake til byen;
Bjørnar, Trude og Steinar. For en gjeng, bare smil og oppmuntring å se derifra
også. Men min dag var «over». Fikk jogget litt igjen før siste oppoverbakke,
men gikk/vraltet opp hele denne. På toppen av Palani tenkte jeg at jeg må jo
nesten forsøke å jogge ned her og inn til mål, det blir for pinlig å gå gjennom
dette folkehavet. Jeg bet tennene sammen, og løp vel omtrent med Lionel Sanders
løpestil inn til mål, forbi supersupporterne mine, som nok hadde en liten
bekymret mine bak smilene sine (tror ikke jeg så ut som om jeg hadde det spesielt
godt) MEN jeg «løp» faktisk ned hele bakken, og holdt vel en lett jogg også på
flatene inn til mål. Det var på disse strekkene at jeg begynte å kjenne smerter
i venstre kneet også, sikkert et resultat av kompenserende «løpestil». Rett før
mål var det en som gikk rett foran meg, og plutselig slo konkurranseinstinktet
inn igjen og jeg tok en 50 meters vraltende sluttspurt, ikke spør hvorfor!? Men
tok han igjen 3m før målstreken og rakk 2 tideler med litt «påtatt jubel» men
tro meg – jeg var MEGET glad for å være i mål.
Jeg gikk med en litt underlig og blandet følelse bort i «athletes
garden», glad for at det var over, og selvsagt skuffet også, men klarte å
reflektere over at gjennomføringen likevel var langt bedre enn det jeg kunne ha
hatt lov å drømme om for 48 timer siden. 3:38 maraton og 9:39 i sluttid er jo
isolert sett ikke noe å rope hurra for, nesten litt pinlig, men likevel ser jeg
noe positivt i det: For noen år siden ville jeg kanskje ha vært ok fornøyd med
9:39, og når jeg nå gjør den tiden med 15 kilometer gange på slutten, så er i
alle fall maksnivået øket vesentlig. Med dette resultatet ble jeg nr 26 i min
aldersklasse, men samtidig var det veldig tett på plassene foran; f.eks. så kom
hele 7 stk i min AG kom inn på 9:36-tallet. En helt ordinær/middels/halvdårlig
(skadefri) maraton på f.eks. 3:25 ville ha gitt 9:24 i sluttid og 9.plass i AG
- et resultat/plassering jeg absolutt mener jeg hadde inne. Og det å vite at
nivået man har holder minst til topp 10 er jo en viss trøst. MEN jeg er
definitivt ikke glad i slike antagelser/teorier som jeg akkurat selv har
presentert; På resultatlisten står jeg med 9:39 i sluttid og 26. plass, så da
er det faktisk det som er realiteten, sikkert veldig mange som kan si «dersom
og vissom» osv. Jeg tar uansett med meg mine egne vurderinger videre.
For det blir mer…. Jeg er ikke ferdig med dette! Riktignok tvunget
tilbake i 100% jobb fra 1.1.2018, som er en uheldig endring i planen, og i
tillegg bytte av arbeidssted, med (enda) mer ustrukturert arbeidstid blir meget
utfordrende, men sultne ulver jager best. Jeg kan ikke la dette bli siste ordet
fra denne konkurransen. Langtidsmålsettingen er jo også å forsøke å vinne min
AG innen 3 år, dvs. at jeg har 2 forsøk igjen. Det siste forsøket er jo det jeg
selv har mest tro på; nemlig 2019 når jeg er yngst i 45-49 klassen. I den
klassen er løyperekorden 9:02:51, så med kapasitet til ned mot 9:05-9:10 om to
år, så er mulighetene faktisk veldig gode, i år kom vinneren i M45-49 inn på 9:18….
Akkurat i skrivende stund virker dessverre veien frem
veeelding lang. Kneplagene som kom på slutten av løpet har bare blitt verre og
verre, og ila flyturene hjem ble dette virkelig ikke bra. Det bar rett til lege
etter hjemkomst, med krykker, en ukes sykemelding og MR kontroll som resultat.
Ikke fått svar fra MR enda, men håper virkelig at det ikke er noe som setter
meg ut av spill for en lengre periode. Jeg trigges nok av å mislykkes, for jeg
har vel aldri før vært så motivert i uken etter Hawaii som det jeg er nå. Jeg
ser at den «ville» målsettingen ikke er helt urealistisk – sinnsykt vanskelig å
oppnå, men ikke like uoppnåelig som den har sett ut før.
 |
| Litt må man unne seg selv om målene ikke er innfridd... |
Grattis til alle norske som gjorde bra prestasjoner, og
ekstra stort gratulerer til Lars Petter Stormo med ny norsk løyperekord og 2.
plass av alle i AG, kanskje kun en punktering unna å bli både verdensmester og
beste Age grouper overall…
Til slutt en stooor takk til den fantastiske heiagjengen som
var med til Hawaii, og takk til sponsorer og samarbeidspartnere.
 |
| Møtte også den nye nybakte verdensmesteren på flyplassen på vei hjem - veldig trivelig og ydmyk fyr den godeste Patrick Lange... |
iTec, Birk
Sport, Smartfish-Fuji, Salming, Rudy Project, Garmin, Unaas, 2XU, Klubben.no
m.fl.
