La det ikke være tvil; årets hovedmål var egentlig Norseman. Når jeg meldte meg på der i fjor høst etter suksess på Hawaii, så var det med en ambisjon om å kjempe helt i toppen. Diverse ting, men hovedsaklig jobbsituasjonen tilsa etterhvert at det var urealistisk, og det ble da også et løp et godt stykke under pari. Og første gang jeg har "gitt opp" mentalt underveis. Jeg visste at grunnformen var bra, men fikk absolutt ikke gjort den treningsjobben som kreves de viktige 5-6 ukene inn mot konkurransen. Med viten om at man ikke er skikkelig forberedt, så er heller ikke hodet helt 100% med. Og akkurat hodet er kanskje mitt sterkeste våpen i disse lange konkurransene. Vel, det var kort om Norseman....
Ettersom Norseman gikk ganske så rett til helv... så ble jeg ganske revansjelysten! 6 treningsøkter ila de fire første dagene etter Norseman kan kalles fandenivolskhet og en kick start på forberedelsene mot IM Weymouth - hodet var altså absolutt med igjen! Jobbsituasjonen var like utfordrende som før, men innstillingen var litt som den man har de siste 50 meter av en Ironman: Gi absolutt alt, for dette er straks over... Vi vet alle resultatet dersom man åpner lange løp med 110% innsats - det varer ALDRI til mål, men det går greit en KORT periode, selv om det gjør jævlig vondt. Slik var det nå også; Jeg visste godt at dette mest sannsynlig var min siste konkurranse på "konkurransenivå" (en lang og tung mental prosess som sikkert kunne fått en del spalteplass, kanskje det kommer senere?) Så jeg begynte å brenne lyset i hele dets lengde: Begge ender, på midten og stort sett plassene imellom der også. Tok igjen forsømt svømming og kom nesten tilbake på Hawaii-nivå for sykkel og løpstester.
Var egentlig på jobb konkurransehelgen, men tok en 18-dagersperiode ved forrige anledning og fikk jobbet inn 4 dager og byttet med en kollega, slik at jeg kom meg av sted. Fly til London og leiebil derifra sammen med min bror Ståle og min far - "male bonding" :-). Jobb helt til torsdag kveld betød litt kort frist med ankomst rundt midnatt natt til lørdag, dermed ble besiktigelse av sykkelløypen sløyfet. Akkurat det skulle vise seg å bli svært skjebnesvangert... Innkvartering på helt ok pensjonisthotell ca 11 meter fra en av matstasjonene i løpeløypa - perfekt. Lørdag var det styrtregn og sterk vind, så det ble bare gjort det mest nødvendige den dagen, med registrering, race briefing og innsjekk av utstyr. Dagen forsvinner likevel fort.
Race plan/estimat var følgende:
1:02 - 00:4 - 5:00 - 00:3 - 3:08 = ca 9:17
Søndag morgen var været ypperlig; vindstille og klart. Stilte meg opp i 1:00-1:05 puljen på svømmestarten (rullende start) Dvs. det var både 1:00-1:05 OG 30 min puljen, for en eller annen tulling hadde funnet ut at det var lurt å kjøre IM og IM 70.3 konkurranse samtidig i samme løype... Dagen skulle definitivt bevise at det ikke er lurt, evt. KUN bra for de som mottar startkontigentene inn på kontoen sin... Ikke sååå mange deltagere; rundt 2500 totalt på IM og IM 70.3, så det er jo ikke helt unormalt, men nivåforskjellen og gjennomføring var alt annet enn normalt. IM løypen bestod av 2x1900m runder på svøm og 2x90 km på sykkel samt 4,5 runder på løp - og følgelig halvparten for IM 70.3. Helt ok på svømming dette - tok igjen 70.3 deltagere også før første bøye på andrerunden min!! og jevnt utover hele runden, litt spesielt, og tenkte da at dette skal bli interessant på sykkel utover dagen... Svømte førsterunden på 30:45 og andrerunden på litt over 31 min, slik at jeg kom inn akkurat på budsjetterte 1t 2min. Fornøyd med det.
T1: Gikk også uten noen spesielle hendelser. Nytt for anledningen var at man måtte henge opp posen med sykkelhjelm/utstyr på sin krok etter skifting - men egentlig ikke noe stress, og likt for alle. Litt mindre forståelse for at man ikke hadde tilgang til utstyrsposene sine på race morgen... Og veldig liten forståelse for at slik skiftesonen var satt opp, så var det en ulempe å være blant de x % beste i verden i sin AG - fordi alle med AWA-status hadde lengst vei å løpe med sykkelen i skiftesonen. Her har de nok bommet litt på forståelsen... Uansett bare snakk om sekunder, og likt for de som til slutt kjempet om topplasseringene. Tid 3:53 og på skjema.
Allerede etter 50m på sykkel skjønte jeg at dette ble en meget farlig sykling... Miks av IM og IM 70.3 syklister, med meget varierende ferdighetsnivå, og også litt ulik oppfatning av det å sykle på venstre side og unngå blokkering. Forsøkte å bare passere på høyre side de første 200m til jeg hadde fått på sko m.m. men etter det, så ble det slalomkjøring og frem og tilbake på begge sider av veien i noen kilometer før det begynte å ligne på IM sykling. Egentlig en konstant kø av syklister stort sett hele førsterunden, normalt er dette en fordel, da man får en liten lovlig draft hver gang man passerer noen
(For de interesserte: Det ER lov for AG å kjøre seg opp mot bakhjul før man legger seg ut og passerer, men dette er ikke lov i Pro klassen. Ref reglene:
"(b) The bicycle draft zone is 12 meters long, measured from the leading edge of the front
wheel and extending towards the back of the bike (6 bike lengths of clear space between
bikes). Athletes may enter the draft zone of another athlete when passing and must
continuously progress through the draft zone. A maximum of 25 seconds will be allowed
to pass through the zone of another athlete; (5:00 Minute Time Penalty)
(i) Prior to entering the draft zone of another athlete, professional athletes must move to
the side of the athlete being overtaken (i.e., no slipstreaming). Failure to do so will
result in a drafting violation; (5:00 Minute Time Penalty)"
Altså vanligvis en fordel på sykkel å komme litt bakfra i feltet dersom det er mange syklister å slipstreame på, men i denne løypa (smale og kronglete postman Pat-veier med konstante små- og store bakker) med veldig mange syklister som sykler sakte (spesielt de fra 70.3 som kun svømte en runde...) så ble det nesten ingen slipstreaming, til det var hastighetsforskjellen og tettheten av syklister for stor, men derimot ble det mye blokkering, og drøssevis med tildels veldig farlige forbisyklinger. Smale veier, dårlig asfalt, teknisk sykling, åpent for motgående trafikk (og også medgående trafikk på andre runden!!! Galskap!) og stor hastighetsforskjell og forskjell i erfaringsnivå på IM og IM 70.3 syklistene førte til at dette er den desidert farligste IM syklingen jeg noengang har vært med på, ikke bra i et hele tatt! Det positive var at man følte seg som supermann der man suste forbi den ene gruppen etter den andre selv om fart og watt tilsa at man igrunnen syklet helt på det jevne (ja desverre var det grupper jeg passerte, og jeg så vel faktisk ingen dommere??? og selv i en slik løype var det tydeligvis mulig å drafte)
Jeg fikk etter noen kilometer med dårlig asfalt skranglelyder i sykkelen på alle de røffeste partiene. Holdt på å gå av sykkelen og sjekke, men slo meg etterhvert til ro med at det nok var CO2 partonen under setet som klirret... (når jeg hentet sykkelen ut av skiftesonen på kvelden viste det seg at begge! hurtigkoblingene var løse. Aller verst på fremhjulet, som igrunnen kunne ha ramlet av når som helst. Begge hjulene var så løse at de kunne beveges betydelig sideveis. Skal være glad jeg kom helskinnet i mål. Jeg er 110% sikker på at de var strammet før start, og at de dermed løsnet underveis - merkelig. Med toppfart på noe over 80 km/t ila konkurransen og tidvis veldig humpete asfalt, så tør jeg ikke tenke på hvordan dette kunne ha endt.
Syklingen var også ganske annerledes enn det løypeprofilen tilsa, den viste nemlig 1600 høydemeter, mens jeg logget ca 2200 hm på Garmin 510 sykkelcomputer og 1950 hm på Garmin 910...... Det var store deler med særdeles smal vei (type sykkelsti), og også en del ganske tekniske partier som til alt overmål mange steder hadde løs grus liggende i veien både her og der. Vet ikke om det var noe mer uhell en normalt, men jeg syntes dette var litt vel spesielt.... og jeg er vanligvis ikke av den lettskremte sorten ang, sykkelløyper med tilhørende trafikk.
I et raskt, smalt og teknisk parti ved 88km, altså noen få kilometer før vendepunkt/starten på andre runde, syklet jeg forbi en gruppe syklister, og så noen flere litt lenger fremme. De var vel 30-40 meter foran, og svingte svakt til venstre i et Y-kryss, og opp en liten bakke. Jeg la meg i bøylen og tråkket litt ekstra for å få med meg farten opp den lille bakken og passerte noen av syklistene på bakketoppen. Tok igjen 2-3 stk til nedover den bratte smale bakken etter toppen, og fortsatte nedover. Tok igjen enda noen til i bunnen av bakken, og begynte å ane uråd da jeg ikke så noe startnummer på dem. Snudde meg og fikk se 2-3 syklister bak meg med startnummer på hjelmen. Jeg fortsatte da videre, men undret på mye småveier og kryss, samt parkerte biler i veikanten og ingen merking eller løypevakter. (men lite løypevakter og parkerte biler midt ute i veien der vi syklet var ikke unormalt denne dagen, kun unormalt mange biler akkurat her...) Tenkte at nå har jeg syklet feil og satte meg opp. De to bak meg syklet forbi, og jeg kunne se at vi nå var flere som undret litt. Så kom syklistene uten startnummer forbi også uten å si eller gjøre noe annet enn å se litt undrende tilbake på oss.... Vi med startnummer stoppet etterhvert opp midt inni byggefeltet og snakket litt sammen: Hvor kunne vi ha syklet feil? Vi hadde nylig passert flere veikryss, der det var klart mest naturlig å sykle rett frem. Rent intuitivt tekte jeg at vi måtte ha løypa til høyre for oss, og vi fortsatte derfor litt videre fremover og forsøkte å holde høyre... Etter en liten bakketopp passerte vi plutselig noen kjegler og en løypevakt med ryggen til! Vi så en syklist litt til venstre for oss og fortsatte den veien. Kjempetabbe! Etter 3-4 minuter kjente jeg meg igjen og skjønte at vi var inne i andre runden. Allerede da skjønte jeg at dette kom til å ende med DSQ.... Vi var to stk. som syklet sakte fremover og snakket om hva vi skulle gjøre. Ikke kunne vi vel snu og sykle mot strømmen av syklister? (men det vi skulle ha gjort var jo å snu!) Faen, faen, faen!!! Hvor mye hadde vi syklet feil? Hadde vi syklet kortere eller lengre enn vi skulle??? Etter noen minutter fikk jeg svaret: For da ble jeg tatt igjen for andre gang av det jeg da trodde var lederen av løpet. (som ikke ledet da, men til slutt vant) Han måtte jo lure på hvordan jeg hadde kommet meg foran han igjen uten at han merket det. Jeg tenkte da at vi måtte minst ha tatt en 5 minutters snarevei. (men han hadde syklet feil selv, et annet sted, og tapt kanskje 5 min på det. Men han syklet tilbake samme vei og inn igjen i løypa der han forlot den, og dermed definitivt ingen grunn til DSQ. Han fant det defor også helt naturlig at jeg igjen var foran ham.) Ikke veldig vanskelig å se i ettertid at jeg også skulle snudd med en gang jeg ble usikker, og definitivt når vi kom til løypevakten med ryggen til, men han kom litt brått på. Burde ha snudd også etter at vi var begynt på runde to.... Etter denne seansen fulgte et par mil med mange rare tanker i hodet, og dermed også relativt bedagelig sykling - hva nå? Jobbet mye med meg selv og tekte at dersom jeg er ekstremt heldig, så kan det jo hende at jeg slipper unna med kun tidsstraff... (uten at jeg trodde særlig mye på det.) Vi to som enda "holdt sammen" snakket jo litt med hverandre og bannet litt sånn på norsk og engelsk... han lurte på hva jeg ville gjøre? Det var jo ikke sikkert at dette ble oppdaget en gang.... Jeg sa at jeg kom til å fullføre og så si ifra ved målpassering uansett, men at det nok også var en tidsmatte ved runding som vi ikke hadde passert over, slik at dette burde bli oppdaget....! Om han ikke allerede var overbevist om at det riktige å gjøre var å si ifra, så ble han i alle fall sikker nå... :-) Og jeg ser på resultatlistene at han også er fjernet derifra, så han gjorde nok også det rette valget. (Jeg hintet vel også til arrangøren at vi var minst 3 stk som hadde syklet feil på samme sted)
Etter perioden med banning, undring, angring, oppgitthet osv, så kom vi til et frem-og-tilbake strekke, der jeg så at jeg lå som nr. 5-6 totalt i konkurransen og tenkte at da kjører jeg som vanlig herifra og inn, så får jeg i alle fall et mål på hva prestasjonen min kunne holdt til (og så var det jo kanskje en mikroskopisk mulighet for å kun få tidsstraff) Så herifra og til mål vil jeg si at jeg klarte å fullføre omtrent som om ingenting hadde hendt. Ved analyse nå etterpå, så ser jeg at vi tok en reell snarevei på temmelig nøyaktig 1 km. Med konkurransefart hele veien, så vil 1 km mindre sykling tilsi en besparelse på ca. 1,5 - 2 minutter. Men jeg er likevel helt sikker på at jeg totalt sett TAPTE flere minutter på denne snareveien når vi regner med stopp og vispesyklingen en lengre periode etterpå. Ser jo også at jeg syklet de første 89 km på 2t 31 min og de siste 89 km på 2t 42 minutter. Litt seinere ville nok andrerunden uansett ha gått siden det ble litt mer vind da, men ikke så mye som 12 minutter. Nok engang: F-ordet med ekstra stor F...!!!
Når jeg kom til samme punktet i løypa på andrerunden så jeg tydelig en stor pil som viste hvilken vei vi skulle sykle. Så jeg antar jo at den var der også på førsterunden. Men umulig å si om det stod noen foran skiltet da eller om jeg rett og slett ikke så pilen siden syklistene foran tok til venstre. Kom ned til vendepunktet der det var rotete skiltet, og selv med særlig skjerpet stedsans holdt jeg på å sykle feil (det var her vinneren hadde syklet feil). Roet ned siste 2 kilometerene inn til T2, men hadde likevel litt stivt løpesett når jeg gikk av sykkelen. Sykkeltid 5:13, og langt bak skjema, men hele syklingen ble jo nokså merkelig. Wattmåleren datt også ut store deler av tiden (pga ristingen??) så vanskelig å sette noe godt mål på intensiteten - men når jeg var godt innenfor topp 10 totalt inn til T2, så måtte det være ok uansett fant jeg ut. La jo også merke til at jeg hadde forsert ca 4-500 høydemeter mer enn det løypeprofilen tilsa...
Ingen ting å nevne med T2 bortsett fra at igjen så ble det lengre løping med sykkel for de med best "seeding" :-) Drøye 2 minutter i T2. Som budsjettert.
Løp rett på toalettet ut av T2 og det gikk nok ca 1 minutt der, men når jeg startet å løpe etterpå hadde jeg veldig bra kropp og bein... Løp kontrollert ut på 4:05 - 4:10 fart. Tenkte etter et par km at det kanskje var litt i overkant, og roet ned til 4:10-4:15 fart. Denne farten gikk igrunnen greit å holde helt til godt og vel passering 21 km. Jeg hadde 1t 31min ved passering halvmaraton. Løpingen bestod av 4,5 runder (eller mer tur retur) på strandpromenaden. Vanvittig trang løping når løpeløypen var full av 70.3 deltagere fra første meter, samt at publikum i tillegg hadde fri tilgang i store deler av løypa. En salig blanding av deltagere fra både 70.3 og IM, samt rullestoler, sparkesykler, bestemødre og barnevogner. Ble litt bedre etter hvert som 70.3 deltagerene kom seg til mål, men det kom jo da stadig påfyll med nye IM deltagere :-) Ble, som normalt, tyngre utover på løp, men holdt igrunnen nesten løpsfarten mer eller mindre hele veien, forskjellen var at jeg brukte myye lenger tid i hver matstasjon utover. Med kaoset i løpeløypen var det umulig å vite egen plassering, men fikk etter hvert sekundering på at jeg hadde løpt meg opp til 3, plass totalt i hele konkurransen. Ved ca 25 km løp jeg meg opp på andreplass da danske Søren Kofoed hadde en skikkelig downperiode der. Han løp imidlertid forbi meg igjen etter ca 35 km, og jeg kjente at akkurat da gav jeg for første gang litt F og tenkte på at dette jo mest sannsynlig ble DSQ uansett... Hentet frem bittelitt mer motivasjon fra kjelleren og tenkte at det hadde jo vært kult å komme inn som nr 3 totalt i en IM konkurranse, så jeg holdt stilen inn til mål uten å gå helt i kjelleren for å ta opp kampen mot Kofoed.
Løp inn til 3:10 på maratonen og dermed 9:33:19 totalt.
Ble med det tredje mann i mål, og kom inn 22 minutter før nestemann i min AG... som var Declan Doyle, og forøvrig også har vært på Hawaii flere ganger. Så selv om sluttiden var et stykke bak det jeg estimerte, og startfeltet kanskje ikke det aller sterkeste, så var nok prestasjonen god likevel. Jublet vel ikke akkurat ellevilt når jeg krysset målstreken, men tok kontakt med noen fra arrangørstaben og forklarte feilsyklingen før de begynte å skulle jage oss opp på seierspallen og foreta intervjuer osv. Skjønt intervjuet ble jeg uansett og fikk klar beskjed om å late som om ingenting galt hadde hendt - det var ganske kleint... Forsøkte å få lagt frem min versjon og tilby å legge frem gps spor, og foreslå tidsstraff, men tror ikke dette nådde helt frem til de som skulle ta avgjørelsen. Race director (som forøvrig ikke har noen avgjørelsemyndighet på dette) var oppriktig lei seg og vred seg temmelig mye når han formidlet avgjørelsen om DSQ til meg. Men regelverket på dette er nokså klart: Om man ikke fullfører hele løypen så skal man diskvalifiseres.
"(l) Follow the prescribed course. It is the athlete’s responsibility to know the course. Athletes
must cover the prescribed course in its entirety. Failure to do so will result in a
disqualification. If an athlete must exit the course, he or she shall re‐enter the course at
the same point of departure before continuing;"
Svenske Martin Fredriksson fikk derfor en hyggelig overraskelse når han rykket opp fra 4. til 3. plass. (men han visste det nok, for jeg fortalte det til han allerede etter når jeg løp forbi ham etter 5-6 km) Vi 4-5 som var først i mål fikk snakket en del sammen og diskuterte bl.a. at det var rart at ingen ble dopingtestet... Og videre mente de andre overraskende nok at jeg egentlig ikke skulle/burde ha sagt i fra om feilsyklingen. Men selvsagt mulig at de ikke helt visste at det faktisk hadde vært en snarevei? (selv om jeg tidsmessig absolutt ikke tjente noe på det) Fikk mye sympati i målområdet, og også en del "kred" for "fair play" - litt plaster på såret det, og det betyr tross alt litt, selv om det nok aldri kan veie opp for det faktum at jeg kommer til å torturere meg selv med dette resten av livet. Spesielt dersom det viser seg at det går som jeg frykter, og at dette var slutten på "karrieren."
Til tross for all ergrelsen og skuffelsen, så hadde jeg nok hatt en MYE værre følelse om jeg hadde latet som ingenting og "sluppet unna med det". Bilder fra "over all" seierspallen i målområdet etter en Ironman konkurranse, klasseseier og Hawaii-plass - alt basert på noe som jeg selv vet ikke var helt etter regelboka.... det hadde ikke vært lett å kose seg med i pensjonisttilværelsen. I det lange løp er sannheten alltid enklest å leve med! Jeg er også alltid opptatt av prestesjonen bak resultater - nå fikk jeg riktignok ikke noe resultat denne gangen, men jeg VET med 100% sikkerhet at denne prestasjonen faktisk var god nok til soleklar klasseseier, minst 3. plass i konkurransen totalt, og kanskje til og med 2. plass, uten at det siste er noe jeg noen gang får svar på....
Nok en gang takk til alle støttespillere. Som alltid mange som fortjener stor takk:
Smartfish - Birk sport - Salming - Unaas - Rudy project - 2XU - Itec - min bror Ståle, familien og mange, mange flere. Dere har alle bidratt til at det har vært mulig å holde på med dette.
Så kort oppsummert:
Dette kunne ha vært toppen i karrieren, det er definitivt bunnen og desverre sannsynligvis også slutten. Men håpet lever enda en stund....
